I dag har turen kommet til Kristine Tofte sin bok Song for Eirabu 1 – Slaget på Vigrid i samlesningen. Boka kom i 2009 på Tiden.
Denne omtalen kommer til å være delt i tre. Først skriver jeg generelt om boka, deretter skriver jeg om Dagbladets anmeldelse av boka, og til slutt gjør jeg noen stup inn i et godteribeger. Så let’s go!
Først og fremst.
Jeg leste boka på telttur ved Sølensjøen. I ettertid husker jeg boka bedre enn turen. For meg framstår Kristine Tofte som en av Norges mest spennende og kanskje, aller beste, forfattere. Og det etter debutromanen. Slå den! Helt uavhengig av sjanger tror jeg hun er den forfatteren i Norge pr. i dag som har det aller beste språket i en fortellende tekst. Det er helt rått.
Kong Jorol hadde snudd seg og sett på henne. Hendene hennar hadde mista all kraft under blikket hans, og glaset var glidd frå henne. Lyden kom langsamt til henne, på same måte som glaset hadde falle langsamt mot golvet. Tusen små glassbitar rundt dei smale føtene hennar, og ho hadde blitt ståande og stire på en våt flekk på den eine sandalen. Ein flekk. Ho hadde kunst noko, vore årsak til noko, og stått midt mellom samankrøkte tenarer som plukka glasbitar med raske fingrar, og stira på flekken på sandalen. Ho visste ikkje kva som var verst. At ho hadde vore årsak til noko, eller at ho ikkje var plettfri. Mens ho sto der og stira på sin eigen sandal, hadde ho venta at faren skulle be som eit sverd. Ho høyrte stemma hans heilt tydeleg, ho høyrte at tenarane sprang og kom tilbake med sverdet, ho høyrte suset av den blotta klinga gjennom lufta mot hennar eigen hals. Pulsen i øyra overdøyvde alt. Men da ho såg opp, hadde han gått ut av rommet. (s. 273)
Som jeg ser det er dette et prakteksempel på en god handlende tekst. Måten hun klarer å sluke all distanse mellom språket og den virkeligheten hun beskriver er fascinerende. Det er ekstremt nært og ingen ord er overflødige. Tofte har også en psykologisk kunnskap som gjør at karakterene hennes er varierte, nyanserte og spennende. Familien på Saksetunet; Sakse, Kjellaug, Ragna, Berghitte og Kjerald – det er den mest dysfunksjonelle og sykt merkelige familien jeg noensinne har lest om. Alle som skriver (også tv-serier og film!) burde ta et lite kurs hos Tofte for å få opp temperaturen i menneskelige konstellasjoner. Fornøyelig, underholdende og ikke så lite et stykke virkelighet i mange av de relasjonene.
Prosjektet til Kristine Tofte er virkelig omfattende og det er litt av et lerret hun bretter ut for oss. Hele universet henger sammen; fra geografien til det mytiske bakteppet, religionene, historien, slektene, kosmos. Jeg går ikke inn på handlingen i boka i min omtale, den kan du lese om her, men kort fortalt handler det om to søstre som havner på ulike sider i en krig. Å følge Ragna og Berghitte er en fantastisk reise som alle bør bli med på. Så kan man diskutere om Tofte i like stor grad lykkes med å dra leseren inn i de større linjene, særlig de mytiske. Jeg mener hun gjør det – nesten. At forfatteren krever noe av leseren er et kvalitetetstegn – så lenge leseren får noe igjen i den dialogen. Og det får vi hos Tofte i fullt monn. Jeg satt med kladdebok og noterte; navn, steder og slekter. Jeg hadde orden på alt, men det glapp litt rundt f.eks. herduegane (fyrsten Donno Roka – deeet navnet svelger jeg ikke), svanen, gudene. Jeg får ikke bildene inn – det glipper – de glir unna, jeg mister helheten. Kanskje er det Tofte sin intensjon – at det mytiske alltid er på kanten av menneskets bevissthet – vi skal ikke gripe det helt. Men hvis intensjonen er at vi skal ha et like godt grep på de elementene i historien, så glipper det litt der. Som andre har påpekt: En ordliste, en liste over navn, begreper osv – det hadde ikke ødelagt for helheten. Broren min og mannen min ga seg i denne boka før de var halvveis. Begge er drevne lesere av sjangeren. De sier det ble for kjedelig. Jeg er ikke enig – jeg kjedet meg ikke et sekund. Og det jeg påpeker over her, handler om ørsmå justeringer som hadde gjort meningen og helheten klarere.
Okei, en liten pause:
Kart over Eirabu, foto: Bokprogrammet
Jeg vil også si at jo, det er jo mange parlalleller til norrøn mytologi, men universet til Tofte er likevel overraskende langt unna det spesifikt norrøne. Det handler vel mer om at Tofte har latt seg inspirere av norrøn mytologi, sammen med mange andre ting – blant annet vet jeg hun er inspirert av Guy Gavriel Kay sin trilogi The Fionavar Tapestry. Tidvis er det sterke paralleller til norrøn mytologi, blant annet ved gudeverden hun introduserer, men samtidig er Tofte helt og holdent planta i sitt eget univers som henger sammen helt uavhengig av norrøne referanser.
Jeg må også si at Tofte er modig. Da vi kommer til blotet til Ragna ganske tidlig i boka som også innholder et menneskeblot, holdt jeg på å legge fra meg boka. Jeg skrev tidligere hvor godt språket hennes beskriver handlingene, og det ga en ekkel undertone til boka, og til Ragna, at jeg tenkte at dette kan umulig gå bra (i forhold til leseropplevelsen). Men det gjorde det altså!
Til slutt i denne delen må jeg også poengtere at hun har en fascinerende fortellerstemme som forandrer seg etterhvert som boka ruller fram. Den har et strøk av noe barnslig og naivt over seg i begynnelsen når vi følger Ragna og Berghitte, men så blir den mer voksent og bestemt, nesten autoritært og monologisk, etterhvert som handlingen skrider fram. Mesterlig!
Okei, videre.
Tiden oppgir flere anmeldelser på sin nettside. Jeg finner dem ikke på nettet, med unntak av Dagbladet sin, og den må jeg stanse litt ved. Cathrine Krøger skrev, etter min mening, en lusen anmeldelse av boka HER. Det handler ikke om at Krøger gir Tofte en dårlig anmeldelse, men det handler om at en av Norges mest kjente og ofte også beste, litteraturkritikere ikke tar en norsk debutant på alvor.
Først gjengir Krøger handlingen i boka. Deretter skriver hun: «Vi gjenkjenner fantasy-sjangeren i kampen mellom gode og onde krefter som truer hele verdensordenen, en orden som bare kan reddes av den unge heltinnen og hennes sverd.» Det er helt feil å si, for Tofte nyanserer så ingen er ‘de gode’ og ingen er ‘de onde’. Det er jo nettopp noe av styrken til Tofte.
Jeg hadde ikke brukt tid på Krøger sin anmeldelse, hvis det ikke hadde vært for følgende setning hun bruker: «Fantasy er en selsom sjanger, og nærmest litt corny for dem som ikke er hekta.»
Setningen viser at Krøger i utgangspunktet er uinteressert i boka hun skal anmelde. Det får meg til å undres over hvorfor hun anmelder den. Hun virker helt tydelig distansert fra boka og Toftes prosjekt. Det er et urettferdig utgangspunkt for en debutant. Hun påpeker litt seinere: «En ordliste hadde vært på sin plass. Samt kanskje også en kort introduksjon til norrøn mytologi, som Tofte hviler så sterkt på.» Her viser Krøger historieløshet – for boka hviler nemlig ikke så sterkt på den norrøne mytologien annet enn i stemning og inspirasjon til guder og karakterer, men man trenger ikke å vite noe om norrøn mytologi for å lese boka. Virkelig ikke.
Men til mitt hovedpoeng igjen: Corny for de som ikke er hekta. Okei, corny. Hva betyr corny i denne sammenheng? I følge Urban Dictonary:
«Trying to be cool, but ultimately very uncool indeed, and often even extremely embarrassing.»
«Something presented as fresh or original, but which is actually tired and/or lame.»
«Really stupid»
«Stupid to the point that may cause laughter.»
Det Krøger her gjør er å stappe Eirabu inn i et galehus for særinger i stedet for å se på det som litteratur og gi en norsk debutant det hun skal ha: En hederlig, profesjonell og god omtale. Uavhengig av om den er positiv eller negativ. Det er faktisk jobben hennes som litteraturkritiker. Okei, men tilbake. Corny. Selsom. For de spesielt interesserte. La meg ta deg med til en annen side, nemlig oversikten over tidenes bestselgende bøker (dette er en av veldig mange oversikter der ute, men de sier det samme). Der ser vi at verdens mest solgte bøker all time high ser sånn ut:
More than 100 million copies
| Book | Author(s) | Original language | First published | Approximate sales |
|---|---|---|---|---|
| A Tale of Two Cities | Charles Dickens | English | 1859 | 200 million[1] |
| Le Petit Prince (The Little Prince) | Antoine de Saint-Exupéry | French | 1943 | 200 million[2] |
| The Lord of the Rings | J. R. R. Tolkien | English | 1954–1955 | 150 million[3] |
| The Hobbit | J. R. R. Tolkien | English | 1937 | 100 million[4] |
| 紅樓夢/红楼梦 Hong lou meng (Dream of the Red Chamber) | Cao Xueqin | Chinese | 1759–1791 | 100 million[5] |
| And Then There Were None | Agatha Christie | English | 1939 | 100 million[6] |
Av seks titler, er tre helt klart innafor det vi kaller ‘fantasy’. Lista fortsetter med C.S Lewis på neste plass, og nedover finner vi Beatrix Potter, Rowling osv. Sånn er det med den corny sjangeren, sier nå jeg bare. Sorry, Krøger, på tide å våkne. Fantasy er ikke lenger en selsom sjanger for corny folk. Vi lever i George R.R. Martin sin tid. ’Alle’ leser Sang for Is og Ild. Krøger skriver denne bokanmeldelsen basert på (vil jeg tro) dårlig tid og (helt sikkert) liten interesse og (i dette tilfellet) en dårlig penn. Det er til å gnisse tenner og spise gress av. Det er kunnskapsløst og en smule flaut for henne og for den profesjonen hun representerer. Det er også et interessant poeng i debatten om bokbloggeres rolle i den offentlige litterære virkeligheten. Jeg har hørt om forlag som nå heller bruker bokbloggere enn litteraturkritikere. Man kan forstå hvorfor i dette tilfellet. Se på Dagbladet sin anmeldelse, og les deretter ulike bokbloggeres omtaler på nettet. Sammenlign. Her har du noen (poeng: mange av disse leser vanligvis ikke fantasy, og stiller i så måte likt som Krøger ved startstreken):
Jepp, bildepause:
Og dette er bok nummer 2, Vargtid, som slippes i disse dager.
Okei, da er vi snart i mål. Bare en liten godteripose igjen, nemlig: Hvilke karakterer likte jeg best? Og du som leser dette: Hvilke likte du best? Dette er ikke morsomt å lese hvis du ikke har lest boka egentlig. Jeg skal gjøre det uten å spo(i)lere.
Ragna er en favoritt, men jeg bremses litt av blotgydje-greiene. Ufint yrke, må sies. Jeg liker roen til Ragna, visdommen hennes og sverdferdighetene hennes.
Jeg liker aller best Svart-Hubro. Er veldig veldig spent på hvordan han utvikler seg. Jeg vil han skal bli bra – Aragorn liksom (selv om jeg tror Tofte aldri gir oss så reine heltefolk – og det er jo bra det også). Jeg liker Sakse og Jorol – men det er fordi de er så utrolig bra utviklet og begge har masse (ufrivillig) humor rundt seg – selv om Sakse framstår som mye mer sår enn Jorol. Det er noen veldig morsomme scener hvor Jorol har funnet en flekk på skoen sin…. jeg må nesten gjengi den:
Jorol oppdaga eit lite, mørkt område ved hælen. Han trekte foten til seg. Ein feittete finger hadde halde kring skoen hans. Han sukka. Denne staffasjen, denne opphøgde pyntesjuka var det einaste kongerekka før han hadde dyrka. Og likevel klarte ikkje tenarskapet å gjere det rett. Det burde vore som luft, som hav og bølgjer. Noko han ikkje nokosinne ville tenke over korleis blei til, fordi det berre var der. Plettfritt og usynleg.
«Eimunn!»
Frå ingen stad og utan lyd kom hans eigen tenar trippande. Han var blitt tjukk, hadde Jorol lagt merke til, og såg ut til å vilje overvinne eiga tyngd med tåspissgang.
«Her,» sukka han og løfta foten, lett vridd, så det ikkje kunne vere tvil om kva plett han hadde sett.
«Orsak så mykje. Eg kjem straks med eit par nye», nikka Eimunn. Jorol kunne sjå at han raudna. Det var i grunnen kledeleg til den gule drakta. Folk burde raudne meir når dei var kledde i gult. (s. 284)
Jeg liker Kjerald nesten mest av alle, mye pga den han er, historien hans, men også fordi han er så sterkt til stede i det lille vi ser han. Jeg liker hestene, jeg ELSKER hestene, særlig Oskefot – og da liker jeg jo Svarte-Hubro enda litt bedre. Og jeg liker Kjellaug som spiser og er ulykkelig.
Oj, det var mange favoritter! Gleder meg ekstremt til å følge dem videre i bok to som slippes i disse dager. Og den skal jeg søren meg gå inn i bokhandleren å kjøpe selv. Den har fått vind i seilene denne gang – heldigvis. Gleder meg veldig!