Sjanger: Dokumentar
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Kagge
Format: Innbundet
ISBN: 9788248911609
Sider: 479
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: På grunnlag av intervjuer med over 120 kilder gir denne boka et bilde av det som skjedde i Oslo og på Utøya den 22. juli 2011. Den skildrer hvordan apparatet rundt regjeringen og statsministeren reagerte, hvordan byråkratene, fotgjengerne og hjelpearbeiderne opplevde bomben i regjeringskvartalet, hvordan situasjonen blei håndtert av politiet og de andre nødetatene, hvordan ungdommene på Utøya kjempet for livet, og hvordan Arbeiderpartiets ledelse reagerte da de fikk vite at partiet var målet for angrepene.
****

Ettermiddagen den 22. juli 2011 satt jeg på t-banen, på vei til jernbanetorget. Jeg skulle nemlig besøke min kjære i Skottland. Så kommer det en melding over høytaleranlegget om at det har vært en eksplosjon på youngstorget, men at t-banen går inntil videre. Vi som satt i vogna kastet forvirrede blikk til hverandre før samtlige som kunne fisket opp smarttelefoner, nettbrett og bærbare PC-er for å se hva det var meldingen egentlig handlet om. Eksplosjon? Hæ? Her i Oslo? Det må jo være en ulykke. Gasseksplosjon eller noe. Eller kunne det faktisk være al-Qaida?

På grunn av oppgraderinger på sporet rundt Oslo S, ble vi som vanlig loset inn på buss for tog. I bakgrunnen hylte sirener, og nyheten om eksplosjonen hadde nådd de fleste på bussen i løpet av sekunder, både nordmenn og utlendinger på besøk. Han foran meg satt og så på de første bildene fra regjeringskvartalet, og alt var bare helt bisart. Det så jo ut som et krigsherjet område i et eller annet land langt unna. Men det var rett oppi gata. Samme gate jeg hadde gått oppover for siste gang to dager i forveien.

Det tok ikke lange stunden før diverse familiemedlemmer begynte å ringe. Som den eneste av oss som bor i Oslo, måtte alle forsikre seg om at jeg var trygg. Da vi nådde flyplassen, var det opptrappet sikkerhet, og politifolk var synlige rundt omkring. Etter en lang kø i sikkerhetskontrollen beveget jeg meg mot gaten min. I take off-baren er det en liten TV, men det nyttet ikke å se noe over alle hodene som var vendt mot skjermen. Jeg fikk ta til takke med å sjekke nyhetene på telefonen min. Og rett før vi skulle på flyet, fikk jeg høre rykter om noe skyting på Utøya.

Etter tidvis forvirrende nyheter og sjokkerende bilder resten av kvelden, våknet jeg dagen etter til det første offisielle tallet: 91 døde på Utøya og i regjeringskvartalet, de fleste av dem tenåringer (senere nedjustert til 77 omkomne).

Folk legger i fullt firsprang av gårde i alle retninger.
Etter noen nye sekunder med intens løping stopper Håvik opp. Han ser tre ungdommer som har gjemt seg under et veltet grantre.
Her vrenger han av seg den gule refleksvesten og plukker opp mobiltelefonen for å ringe hjem til foreldrene. Da er klokken 17.25.
“De skyter på oss. De skyter på oss”, sier han til moren sin.

Terroren 22. juli tok tak i skuldrene våre og ristet oss våkne i en ellers så stille og rolig fellesferie. Jeg tror vel alle husker hvor de var eller hva de drev med da de først fikk høre at noe hadde skjedd i Oslo, og følelsen av vantro da de våknet til det enorme antall drepte dagen etter. Kjetil Stormark har med Da terroren rammet Norge dannet et bilde av hva som skjedde i hvilken rekkefølge fra fredag morgen til rosetoget på mandag.

Stormark skriver drivende godt. Temaet for dokumentaren kunne fort vekk ha resultert i en tung og kanskje til og med langdryg tekst med all informasjonen som finnes mellom disse to permene, men forfatteren har gjort alt riktig. Han sjonglerer mellom mange forskjellige personer med mange forskjellige oppgaver, opplevelser og roller – og det blir ikke på noe tidspunkt rotete. Teksten er bygget opp av kronologiske kapitler som vanligvis tar for seg tidsrom, og kapitlene igjen er bygget opp av avsnitt om hva som skjer med og rundt de forskjellige personene.

I følge vaskeseddelen har forfatteren gjort over 120 dybdeintervjuer, og det skinner igjennom i teksten. Dette er et meget solid stykke arbeid. Han har et imponerende godt grep om handlingsforløpet, og det er tydelig at han har brukt lang, lang tid på prosjektet. Jeg tror vel 22. juli fortsatt er veldig nært for mange av oss (med ettårs-dagen rett rundt hjørnet), og det er ikke til å legge under en stol at ganske mange av skildringene i denne boka er fullstendig hjerteskjærende. Jeg skal ikke påstå at jeg er en spesielt sentimental person, men akkurat når det gjelder det her måtte jeg stadig blunke unna for å kunne se sidene foran meg.

Kjetil Stormark har håndtert kildematerialet og alle meningene og følelsene på en verdig og respektfull måte, og jeg kan virkelig ikke se for meg at det kunne ha blitt gjort bedre på noen annen måte. Hvis du bare skal lese en sakprosa/dokumentar i år bør du skjerpe deg det bli denne.


Andre bloggere om boka:
Bokelskerinnen
Rita leser

Forfatter-bio:
Kjetil Stormark (f. 1971) er en norsk freelancejournalist med lang erfaring fra både VG og Dagsavisen. Han har tidligere jobbet som nyhetsredaktør i Laagedalsposten og ansvarlig redaktør i Dalane Tidende. Han mottok SKUP-prisen i 1998 for avsløringene rundt Mossad-drapet på Lillehammer i 1973, og har vunnet flere andre priser for sitt arbeid. Han har vært presseråd for den norske FN-delegasjonen i New York og fagleder for mediestrategi og krisehåndtering ved PR-byrået JKL Oslo, i tillegg til å ha vært leder av Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse (SKUP). Da terroren rammet Norge er hans første bok.
Wikipedia | blogg | Twitter (Bildet er herfra)