Vi fortsetter samlesningen, det er veldig morsomt å være med, og i dag har turen kommet til en klassiker: Gobi, barndommens måne av mannen vi alle er glade for, nemlig Tor Åge Bringsværd. Jeg har alltid visst om disse bøkene (det er fem), men har aldri lest noen av dem. Broren min hadde stor glede av Gobi, mannen min det samme. Jeg startet ut og ble veldig hekta da jeg forsto at det handlet om barnekorstogene. Jeg har selv jobbet med en forestilling i mange år (Rottas reise, kan du se her) – hvor Rottefangeren i Hameln er sentral. Da vi jobbet ut forestillingen arbeidet jeg mye med parallellene til barnekorstogene. Og det er grusomme hendelser. Bringsværd klarer å formidle det redselsfulle gjennom sin beretning. Vi følger Wolfgang fra Godesberg, året er 1204, som dro ut i barnekorstog som åtteåring. Åtte år! Herregud, jeg får så vondt i magen av å tenke på det. Han er nå en voksen (gammel?) mann som sitter og tenker tilbake. Teksten er fragmentert, det er mye tanker, refleksjoner, assosiasjoner, minner – men selve kjernen er historien fra reisen gjennom Tyskland til Italia som barn.

Hvor lang tid tar det å forvandle en munk til en rottefanger? Hvor mange år kreves for at en høy, skjærende stemme kan bli til lyden fra en fløyte? (s. 14)

Det er fascinerende hvordan virkelighet blir til sagn, legender og eventyr.

Boka er godt skrevet, Bringsværd er i sannhet en forteller i ordets egentlige forstand. Jeg liker best partiene som handler om barnekorstogene, samt de små fortellingene han sper på med underveis (hvordan snike seg innpå en mongolsk leir for å forføre kvinner, Narrenes skip som reiser fra havn til havn og tar med alle de gale, om Wu Tao-tse som forsvant inn i sitt eget maleri osv.). Det eneste jeg har å utsette på boka er at jeg synes hovedpersonen som voksen er ganske utydelig. Jeg får liksom ikke helt grep på ham der han sitter i Gobi ørkenen. Det er kanskje meningen? Jeg synes han tidvis også blir litt vel grublete i sine skriverier – sikkert fordi jeg hele tiden venter på de fantastiske fortellingene.

Ellers er det interessant å forsøke å sjangerplassere boka. Fantasy er det vel ikke? Mytisk litteratur? Historisk? Boka har et historisk utgangspunkt, og jeg tror han holder seg mye til fakta, samtidig som han bader i tradisjonelt materiale som legender, myter og sagn. Og religion. Religiøs litteratur? Vanskelig å plassere, og det er i grunn et kvalitetstegn i seg selv, er det ikke?

Neste bok i serien handler om Wolfgang sitt forhold til Djengis Khan – det frister å lese den også.

Ps. Boka har et skikkelig fint etterord hvor Bringsværd takker kona si (blant annet).