En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

I dag er en spesiell søndag, og jeg tenker på alle som ble berørt av terroren den 22. juli. Husk at Mari sprer litt ekstra glede i dag med sjanse til å vinne en av to bøker for alle som deltar på søndagssmakebitene.

Jeg leser Skjulte liv av Louise Penny, en krim-fortelling fra en småby i Canada: I grålysningen våkner maleriske Three Pines, en engelsktalende småby midt i den fransktalende delen av Canada. Den er en by med gamle røtter, som har tiltrukket seg kunstnere og eksentrikere på leting etter trygghet og ro. Dagen i dag er en vanlig dag for alle byens borgere unntatt én. Jane Neal blir funnet død i skogen, med en jaktpil gjennom hjertet. Det må ha vært en jaktulykke, for hvem kunne vel med vilje tatt livet av Jane? I sin tid som lærer oppdro hun generasjoner av småbyens innbyggere og var aktiv i foreningslivet. Hun kjente alle, også deres hemmeligheter. Førstebetjent Armand Gamache ved Sûreté du Quebec har lært seg at det finnes en slange i de fleste paradis. Han forstår snart at ikke alt er som det bør være i den stille småbyen. Noe farlig ligger på lur, og han må finne sannheten før mørket senker seg.

Dere skal få en litt lengre smakebit som jeg måtte flire av tidlig i boka. Clara og Peter høres ut som et meget veltilpasset par… Tonen i denne boken generelt er varm og sjarmerende, og jeg koser meg med den. Sakte, men sikkert om dagen, vel og merke. Smakebiten er fra side 17-18:

Over kanten på kruset kastet hun et blikk på Peter. Han hadde et stykke sjokolademuffins hengende fast i ansiktet. Instinktivt strøk Clara over sitt eget ansikt, og i farten gned hun en valnøtt inn i håret. Selv med den sjokolademuffinsbiten i ansiktet var Peter et vidunderlig syn. Klassisk kjekk. Høy og bredskuldret som en tømmerhugger, ikke som den utsøkte kunstneren han var. Det bølgete håret hans var grått nå, og han gikk med briller hele tiden, og i øyekrokene og langs det glattbarberte ansiktet var det kommet rynker. Han var midt i femtiårene og lignet en forretningsmann som var ute på eventyr utenfor komfortsonen sin. De fleste morgener våknet Clara og så på ham mens han sov, og da hadde hun alltid lyst til å krype innunder huden hans og pakke seg selv rundt hjertet hans og sørge for at han var trygg.
Claras hode oppførte seg som en matmagnet. Hun var bakevarenes Carmen Miranda. Peter, på den annen side, var alltid velstelt til fingerspissene. Det kunne regne gjørme fra himmelen, men han kom alltid hjem og var enda renere enn da han gikk ut. Men noen ganger, noen velsignet herlige ganger, sviktet den naturlige auraen ham, og en bit av noe mat klistret seg fast i ansiktet hans. Clara visste hun burde si det til ham. Men hun gjorde det ikke.
[…]
Peter søkte blikket til Clara og holdt det et sekund, som en slags prøvestein. Når Peter kom gående inn i et rom, lot han alltid blikket sveipe rundt helt til han fant Clara. Og så slappet han av. Utenverdenen så en høy, distingvert mann med en sjuskete kone og lurte på hvorfor. Noen, hovedsakelig Peters mor, så ut til å mene at det var naturstridig. Clara var hans livssentrum og alt som var godt og sunt og lykkelig ved ham. Når han så på henne, så han ikke det strittende, umedgjørlige håret, de flagrende kjolene og hornbrillene fra billigkroken. Nei, han så sin egen trygge havn. Skjønt for øyeblikket så han også en valnøtt i håret hennes, noe som var temmelig karakteristisk for Clara. Han strøk instinktivt hånden gjennom sitt eget hår og skjøv dermed muffinsbiten bort fra kinnet.