Da har turen kommet til Silje F. Fretheims sin roman fra 2008 i samlesningen. Det er den eneste boka hun har skrevet, men jeg ber henne nå innstendig om å skrive MER takk. For dette var formidabelt underholdende og brilliant bra.
Det begynte veldig bra, VELDIG BRA, da jeg forsto at den ene forfatteren av boka, Steingard Vada, er en fiktiv person. Det var så utrolig kult at jeg måtte bare sette meg ned og rope ut at det var GØY GØY GØY. Så satte jeg i gang og koste meg glugg i hjel gjennom bokas drøye 700 sider.
Arial Footlight er en merkelig skrue, og vi følger ham fra livet hjemme i landsbyen til livet på sjøen, som et ledd i den kriminelle underverdenen, som revolusjonær, som fange og til slutt som Kongens nærmeste rådgiver. Det er faktisk ingen spoiler å skrive dette, fordi boka hele tiden tar et akademisk utgangspunkt; livet til statsråden skal nedtegnes.
Det er så mye fint å si om denne boka, men jeg skal trekke fram to store styrker jeg tenker Fretheim viser. Det ene er karakterene hennes. Arial Footlight er en skikkelig kul antihelt som blander seg inn i masse trøbbel, og som har en klumsete, overærlig og litt treig måte å forholde seg til livet på. April er kul, Ludoventi er kul, Lille Tre er fin, Regan Malm er barsk, og boka drysses av personer med navn som overrasker og navn som kolliderer med sjangerforventninger (vaktene Arve og Bård). Ingen er todimensjonale pappfigurer, de er komplekse og sammensatte, men på en litt særegen måte. Det er nemlig en gjennomgående rasjonell bok. Her er ikke søtladent kliss, boka er nærmest rensket for romantisk kjærlighet (og da skal jeg jo være Arialærlig å si at det sier sitt at jeg liker den da, for jeg liker jo veldig godt litt løvv). Som før nevnt, er boka i utgangspunktet nedtegnet som et dokument som nedtegner statsråd Arial Footlight sin forhistorie. Teksten er strødd med fotnoter (minner således og på andre måter om den fantastiske boka Jonathan Strange & Mr Norell ), og gir seg ut for å være et offentlig dokument, men sett i lys av Den Fortellervennlige Sannheten. Boka leker seg med språksjangere og språk generelt; å fortelle, overtale, hjernevaske, overbevise, argumentere, samtale – dette er tema som romsterer rundt i Arial Footlights liv.
Den andre styrken til Fretheim er valgene hun gjør underveis i forhold til bokas handling. Hun overrasker hele tiden. Vi går inn i en scene, hun legger ut snøret, jeg har en tanke om hvordan det vil gå, og vips! så går det en helt annen vei. Det er befriende deilig å bli overrasket gang på gang av handlingen. Jeg som leser McKee fortiden, må berømme Fretheim for god plotting.
Så kan nevnes at boka faktisk er brennende aktuell med sine paralleller til Romfolket. I Fretheim sin verden kalles de for De Reisende (til forskjell fra oss andre; De Stillestående), og det finnes mange likheter mellom hvordan omverdenen ser på, og behandler, De Reisende i forhold til den sørgelige retorikken som har fulgt Romfolket i media i sommer. Ellers skal ikke jeg påstå at Fretheim sin roman er en politisk roman, men det er en godteripose av et fabulerende fortelling, filosofisk fabulering og fortellende forføring – en tvers gjennom god fantasyroman!
Uten sammenligning for øvrig, men nå har vi altså lest både Kristine Tofte og Silje E. Fretheim i vår samlesning. Begge skriver råbra fantasy. Tofte er kanskje en større språkkunstner, men Fretheim tar igjen i leken letthet – jeg gjetter at Fretheim har hatt det gøy når hun har skrevet denne boka. Det oser virkelig overskudd av sidene. Fretheim har vært heldigere enn Tofte i medias omtale av boka. Jeg synes f.eks. Morten Haugen skriver fint i Adressa hvor han blant annet påpeker at Fretheim skriver fint om vennskap mellom menn. Ja, det gjør hun! Dag & Tid gir også en ordenlig anmeldelse.
Jeg synes også Tofte skriver seg i større grad inn i en voksen leserskare. Gyldendal har valgt å utgi Fretheim sin roman som en barne- og ungdomsroman. Det er alltid vanskelig, og litt dumt, med sånne inndelinger (men sikkert nødvendig). Arial Footlight er absolutt en roman for eldre ungdom. Men også veldig en roman for voksne. Kanskje litt sånn som Harry Potter? Skrevet som en allalderbok av forfatteren, plassert som en ungdomsroman av forlaget – og så er det om å gjøre at den leses av flest mulig. For det burde denne. Kanskje Fretheim har lyst til å skrive for voksne neste gang? I så fall håper jeg forlaget støtter henne i å skrive fantasy for voksne. Kristine Tofte og Silje E. Fretheim burde, i min ønskeverden, jobbe seg fram som superteamet av norske fantasyforfattere, begge har internasjonalt potensiale. På verdensbasis har fantasylitteraturen et stort nedslagsfelt og kan gi Tofte og Fretheim en leserskare de fortjener.
Elsker samlesningen! Gleder meg til mer!