Av oversetter Nina Aspen
«… den perfekte strandlektyren for alle som ikke engang liker tanken på strandlektyre,» har Nick Hornby sagt om En dag av David Nicholls. Denne uttalelsen ble satt på omslaget av romanen da den kom på norsk sommeren 2010, i min oversettelse. Det kan godt hende at det er noen som har tatt En dag med seg på stranda, og at det har vært den perfekte strandlektyren for dem, selv om de i utgangspunktet ikke liker tanken på at det er det de har lest, den perfekte strandlektyren, altså.
Jeg personlig har ikke fått dette bekreftet. Det jeg har hørt fra flere, er at de synes boka var veldig morsom, og veldig trist. Og veldig engelsk. At de gråt og lo om hverandre. Det samme gjorde jeg mens jeg oversatte den. Jeg tror det er en av de morsomste oversetterjobbene jeg har påtatt meg.
Men midt oppi det morsomme og lattervekkende er det jo ingen hemmelighet lenger nå når også filmen En dag har rullet over norske kinolerreter, at Emma, en av to hovedpersoner, dør, uventet og urettferdig, akkurat da idyllen er opprettet ad utallige strabasiøse omveier og det ser ut til at de to elskende (Emma og Dexter, Em og Dex, Dex og Em) endelig skal få hverandre og kan leve lykkelig sammen alle sine dager, akkurat som i eventyrene. Det er nok mange som har ment at det var her boken (og filmen) burde sluttet. Men nei, David Nicholls er ikke en amerikansk bestselgerforfatter med hang til happy endings. Han er engelskmann på sin hals og elsker det lette og morsomme, og triste – en god latter, men ikke uten at leseren må svelge en real dose med bitre piller, samtidig eller etterpå.
Noen av oss husker TV-serien Kalde føtter som gikk på NRK på 1990-tallet, og som går i reprise på samme kanal i disse dager. Nicholls var en av manusforfatterne bak denne serien. Og i En dag – og også i Første spørsmål, som jeg oversatte året etter (2011) – kjenner vi igjen både personene, humoren og tristheten fra serien. Og lettheten, som gjør Nicholls’ bøker så underholdende og likandes. For det er ikke tung litteratur, dette. Nicholls lodder ikke kjempedypt inn i menneskets sjelsliv, men han er en god forteller av morsomme historier og kostelige scener, og han er innmari god til å skrive dialoger, som her fra en gresk nudiststrand:
«Er det bare meg, eller …»
«Hva da?»
«Er alle helt nakne her?»
Emma så opp. «Å ja.» Hun vendte tilbake til boka. «Ikke glan, Dexter.»
«Jeg glaner ikke, jeg observerer. Jeg har jo studert antropologi, har du glemt det?»
«Fikk vel 3 og noe, du, gjorde du ikke?»
«God laud. Se, der er vennene våre.»
«Hvilke venner?»
«De fra ferja. Der borte. De griller.» Tjue meter unna bøyde mannen seg blek og naken over en rykende aluminiumsgrill som om han varmet seg, mens kvinnen sto på tærne og vinket, to hvite trekanter, en svart. Dexter vinket muntert tilbake. «Du har jo ingen klæææææær på deg!»
«Emma så bort. «Vet du hva, det der kunne jeg aldri gjort.»
«Hva da?»
«Grillet naken.»
«Em, du er så konvensjonell.»
«Det er ikke konvensjonelt, det har med helse og sikkerhet å gjøre. Mathygiene.»
«Jeg kunne grillet naken.»
«Det er det som er forskjellen mellom oss to, Dex, du er så mørk, så komplisert.»
«Kanskje vi burde gå bort og hilse på.»
«Nei!»
«Ta en brat, bare.»
«Med et kyllinglår i den ene hånden og pikken hans i den andre. Nei takk. Forresten, er ikke det brudd på nudistestetikken eller hva det heter?»
«Hva da?»
«Å snakke med noen som er nakne når man ikke er det selv?»
«Jeg vet ikke. Er det det?»
Straks jeg gjøv løs på oversettelsen av En dag, følte jeg meg hjemme. Ikke bare fordi vi i hovedsak befant oss i London, der jeg tilbrakte et par viktige barndomsår, men også fordi det var min generasjon som ble skildret, vi som var i begynnelsen av tjueårene og studenter på midten/slutten av 1980-tallet. En dag begynner i 1988, nærmere bestemt 15. juli, på selveste Sankt Svithuns dag, som tilfeldigvis er dagen etter Emma og Dexter har hatt avslutningsfest etter endt utdannelse ved universitetet i Edinburgh. De havner i samme seng, men drar hver til sitt etterpå. Siden får vi følge Em og Dex hver Sankt Svithuns dag i tjue år fram i tid. Det må sies å være et elegant fortellergrep.
En tredje grunn til at jeg følte meg hjemme i En dag, var at jeg bestandig har hatt stor sans for den lune, saftige, kjappe, underfundige, og noen ganger såre, humoren engelskmenn er så kjent for, den som er så vanskelig å sette fingeren på. Dialogene fløy av gårde mens jeg tastet og humret:
«Så hva mener du?»
«Om hva da?»
«Skal vi gjøre det?»
«Hva da?»
«Kle av oss?»
«Nei, vi skal ikke kle av oss!»
«Alle andre har gjort det!»
«Det er vel ingen grunn! Og hva med Regel nr. 4?»
«Er ikke noen regel, er en retningslinje.»
«Nei, en regel.»
«Hva så? Den kan tøyes.»
«Hvis du tøyer den, er det ikke en regel.»
Han slengte seg grettent ned på sanden igjen. «Virker bare litt frekt, synes jeg.»
Men det er heldigvis ikke like lett og lekent og morsomt hele tiden, for det går snart i utforbakke med den rastløse og ambisiøse Dexter, og desperasjonen han føler, får en helt annen form enn den kjappe, luftige, morsomme dialogen:
«Misunnelse, det er det det er, den britiske syken, tenker han. Oppnår man et snev av suksess får de lyst til å sette deg ordentlig på plass ja ja jeg bryr meg døyten jeg liker jobben min og jeg er jævla god også faktisk og det er mye mye vanskeligere enn folk tror skikkelige baller det er det man må ha for å være programleder på TV og et hode som ja en som må være rask i oppfattelsen i hvert fall og dessuten må man ikke ta det personlig kritikere hvem trenger kritikere ingen har noen gang våknet og bestemt seg for at det er kritiker de vil bli nemlig jeg vil heller være der ute og gjøre det og stå der i skuddlinja i stedet for å være en eller annen ja en eller annen evnukk og være frekk i kjeften for tolv tusen pund i året nei ingen har noen gang satt opp en statue av en kritiker og jeg skal vise dem jeg skal vise dem alle sammen.»
Det sies at å oversette er å skrive en allerede nedskrevet tekst på nytt, på et annet språk. Det innebærer at man må gå ordentlig inn i teksten, uansett hvilken type bok det er man skal sette over til norsk, og ikke bare gli på overflaten og gjengi ordene. Man må gå inn i personene og i språket og overføre både stemning, stil og fortelling slik at den norske leseren kan få en tilnærmet lik opplevelse av å lese En dag som den engelske leseren fikk av å lese One Day. Det er nok en illusjon at dette er mulig, for det kan umulig settes et entydig og stort likhetstegn mellom original og oversettelse. Men skal vi lese bøker fra andre land enn vårt eget, må vi ta til takke med den illusjonen.
Men tilbake til Nick Hornby og den perfekte strandlektyren: Jeg skjønner hva han mener med uttalelsen, for i En dag blir du servert lette, morsomme, kjappe dialoger ispedd desperate monologer og ikke fullt så lystige scener. Og for alt jeg vet er det akkurat det man er ute etter en vakker sommerdag?
Fortsatt god sommer i hvert fall!