Sjanger: Biografisk roman
Først utgitt: 2012
Originaltittel: –
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Tiden
Format: Innbundet
Oversatt av: –
ISBN: 9788210052682
Sider: 191
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Vinteren 2011 går Linnéa motvillig med på å gå til psykiateren Finn for sine depresjoner. Det blir helt sikkert ikke et vendepunkt. Eller? «Plutselig begynte jeg å gråte. Tårene trillet nedover ansiktet og ned i tastaturet, helt uten tillatelse og forvarsel gjorde de dette – og jeg måtte
lukke laptopen for å konsentrere meg utelukkende om gråtingen. Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinket og spart på i hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakeligvis starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke engang hvilken begynnelse jeg siktet til.» Romanen Evig søndag følger ett år i Linnéa Myhres liv. Boka er et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne av i dag.
****

Linnéa Myhre er intet mindre enn en av Norges mest kjente bloggere med bloggen Alt du vet er feil. Jeg har selv fulgt bloggen hennes lenge, og gledet meg til å lese boka. Jeg forhåndsbestilte den så fort det var mulig, og begynte å lese den så fort den dukket opp. Forventningen var høye, og jeg ble ikke skuffet.

For de uinnvidde skriver altså Myhre om livet med spiseforstyrrelser og depresjoner. Hun har slitt med dette over flere år, og mange tusen leser det hun skriver hver dag. Hun er kjent for sin sarkasme og mørke humor, og jeg tar meg selv stadig i å smile og le av postene hennes. Men det er altså på ingen måte uten alvor, og hun har over flere år sluppet tidvis utakknemlige lesere inn i hverdagen sin.

– Jeg hadde spart alle kommentarene på bloggen etter den opptredenen, noe som selvfølgelig var ekstra dumt av meg i utgangspunktet, man må aldri finne på å lese noe så forferdelig som et kommentarfelt på søndag. Jeg har aldri fått så mye hets samlet på så kort tid, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til noe av det. Så jeg la meg ned å gråt i flere timer, før jeg slettet livet mitt fra Internett.

Evig søndag er en ærlig og sår fortelling. Vi følger henne i et år. I løpet av dette året oppsøker hun psykriateren Finn for å ta tak i problemene sine, men samtidig treffer hun bunnen og sliter mer enn på lenge. Myhre skriver det slik hun opplever det, akkurat som hun gjør på bloggen. Hun legger ikke noe i mellom, og skriver det som det er. Akkurat slik vi liker henne. Hun bruker allikevel mindre humor i denne boka og lar alvoret snakke for seg selv. Det funker som bare det.

Det er en trist, trist fortelling som dessverre er relevant for veldig mange mennesker. Situasjonen til Myhre er til å ta og føle på. Tittelen Evig søndag skinner igjennom hele teksten, og følelsen hennes av at det er altfor mange timer i døgnet, men ikke nok til å få noe gjort, er trykkende. På bloggen hennes har vi ofte fått denne følelsen servert godt pakket inn i humor, men den fremstår som mer, tja, naken i bokformat. Dysterheten og håpløsheten ligger på overflaten, og hun hverken unnskylder seg eller prøver å gjøre det til noe annet enn det det er.

Nå er det kanskje nok. Dette burde definitivt bli siste gang jeg tar fire sovetabletter. Da vekkerklokken ringte i dag tidlig, var øynene mine som forseglet, og i noen sekunder var jeg redd for at jeg kanskje var blitt blind. Bare få sekunder senere greide jeg å rive opp øyelokkende ved hjelp av pekefinger og tommel, og jeg lå igjen overfor det samme hvite rommet, hvor vinter- eller vårsolen – jeg vet ikke – trengte inn gjennom de hvite gardinene foran balkongdørene. Jeg må jo bare slutte med dette, tenkte jeg, mens jeg ombestemte meg like fort. Frykten for ikke å få sove er for sterk. Jeg stirret opp i taket og lurte på hvilken farge jeg burde velge på lampeskjermen.

Nå har jeg ingen planer om å kritisere historien hennes i det hele tatt, for den er det virkelig ingenting i veien med. Hun skriver godt. Det eneste jeg har lyst til å nevne er at jeg opplevde at den ble faset ut litt raskt mot slutten, i forhold til innholdet i resten av boka. Satt litt igjen med følelsen av at jeg skulle ønske den ikke sluttet så brått. Men det er mulig jeg hadde sittet igjen med følelsen av å ville lese mer uavhengig av hvor lang den hadde vært…

Jeg kan ikke overnatte hos noen, jeg kan ikke spise middag hos noen, jeg kan ikke spise noe som helst hos noen, og jeg kan ikke ta imot besøk nær et planlagt måltid i frykt for at de ikke skal gå tidsnok. I timene etter kveldsmat klokken 19 blir alt mørkt, ikke bare ute, men også bak øynene, og jeg ønsker meg selv død mens jeg googler giftstoffer, medikamenter og metoder jeg kan bruke for å ta livet mitt uten å merke det.

Alt i alt har Linnéa Myhre levert en knallsterk og utleverende fortelling som markerer avslutningen på bloggen hennes og forhåpentligvis begynnelsen på en forfatterkarriere? Det er ingen grunn til at hun burde slutte å skrive, jeg håper på flere bøker fra henne. Også håper jeg selvsagt at hun blir frisk, og ønsker henne alt vel. Anbefales varmt videre – både for dere som på et eller annet vis føler det hun beskriver på kroppen og til dere som ikke vet så mye om spiseforstyrrelser og depresjon – spesielt de av dere som sitter foran PC-en og taster i kommentarfelt at det “bare er å skjerpe seg”, “slutte å sutre” og at “du har det ikke noe verre enn andre”. Dere vet hvem dere er. Mental helse er overraskende tabu her i landet.

Andre om boka:
Bare Karina
Dagbladet
NRK

Forfatter-bio:
Linnéa Myhre (f. 16 april 1990) er fra Molde. Med bloggen Alt du vet er feil ble hun kåret til årets beste blogger under både Vixen Blog Awards og Costume Awards i 2011. Serien La Linnéa leve som gikk på NRK P3s nett-tv fikk pris for beste nett-tv-serie i 2012.
Wikipedia | goodreads (bildekilde) | Twitter