Sjanger: Diktsamling
Først utgitt: 2012
Originaltittel: Mørkerom: en psykoterapeutisk prosess
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Uavhengig forlag
Format: Heftet
Oversatt av: –
ISBN: –
Sider: 60
Kilde: Anmeldereksemplar fra forfatteren

****
Om boka: Den totale forvirringen unnfanges i det punktet hvor blikket glipper og man får øye på alt det, som befinner seg utenfor de rammene som så langt i livet har holdt ens verden samlet og utholdelig.
Og har en først fått øye på det, blir ting aldri hva de en gang var.
Og man ender opp med ett av to alternativer: Man fortsetter å leve i den samme verdenen, men med den forskjellen at man nå må kjempe om plassen med en stadig voksende livsløgn. Eller man slipper taket og glir inn i det ukjente. Selv havnet jeg i dette siste alternativet, men uten at jeg egentlig husker å ha sluppet taket. Det bare ble slik. Slik alle andre hendelser i livet mitt tilsynelatende har valgt meg, snarere enn omvendt.
Og nå er jeg her. Ute og flyter. Og det er fra den verdenen jeg nå snakker. Merker du det? Hvordan grunnen under meg liksom har blitt borte. At alt utenfor disse ordene bare er hvitt. Har du opplevd det selv kanskje? Å måtte klamre deg til ei flåte av ord? At det kun er denne lille flåta du har. I livet.
****

Det har seg sånn at jeg endte opp med å ta LIT2000 (et litteraturemne ved UiO) sammen med Ole Jørgen Hansson, og så viste det seg at han skriver dikt og jeg blogger, så da ga han meg en utgave av debuten Emolusjon. Den skrev jeg om her, og fant flere dikt jeg likte. Jeg skrev det da, og jeg kan like gjerne nevne det igjen, at jeg ikke er noen ivrig diktleser. Ei heller kan jeg skryte på meg å være flink til å finne skjulte betydninger og paralleller i diktene jeg leser. Men jeg gjør i blant noen unntak og begir meg ut på diktsamlinger. Hansson sendte meg den nye diktsamlingen sin, og jeg kastet meg uti det.

Samlingen innledes med følgende dikt:

Til gruppa

Med dere
vil jeg fortsette samtalene
i mitt indre

Ikke med en skarp
og argumentativ
tone

Men med en undrende
søken

mot det som alltid ligger bakenfor
ordene

Det skulle ikke så mye fantasi til for å forestille seg at dette er en gruppeterapi-gruppe, og at resten av samlingen antageligvis vil ta for seg temaer det kan være naturlig å sette i nettopp denne sammenhengen. Over de neste noen-og-femti sidene tas leseren med gjennom depresjon, tomhetsfølelse, maktesløshet, rastløshet og angst.

Store klokker ser ned på meg
hvor enn jeg går

Sekundene jager
i hodet

Jeg opplever med denne – som jeg gjorde med Emolusjon – at dikteren er flink til å sette ord på de store følelsene. Særlig de mørke følelsene. Tiden som bare går og går, og som “[…] klorer seg bare truende fast / i koala positur / Bak adamseplet” (fra Adamseplet). I diktet Lyset hører vi ikke om et livnærende og varmt lys. Dikteren skildrer et gledesløst, skarpt lys som representerer maktesløshet mens det skjærer i øynene. Så kommer Et liv i skyggen:

Det skjedde gradvis
Ikke plutselig

At jeg ble min egen skygge

At jeg i stedet for å følge verden
med blikket

begynte å følge Mennesket
blindt
…
Med den mest nøyaktige presisjon
lot jeg meg dag etter dag
forme

av dette stolte vesenet
med løftet hode, og blikket mot fremtiden
alltid

Som aldri ser seg tilbake
til der dets fotspor har trampet
til de landskaper det har passert
til der hvor jeg er
nå:

En forflatet sjel
som jevnet med jorden
følger Mennesket
uten ansikt

Etter en rekke dikt med et dypt mørke kommer et Pusterom, der dikteren finner mening og tilknytning i nettopp ordene som handler om mangelen på det: Han kjente overfor disse små lappene / en hittil ukjent følelse av tilknytning /
At de betydde noe for han / At de var meningsfulle / I motsetning til alt det / han tidligere hadde måttet gi mening / ved tankens kraft.

Så tas leseren videre til del 3, som har fått den dystre tittelen Morgenstund er tung i bunn, og vi beveger oss i stor grad tilbake til de tunge tankene i den første delen:

Hodet over vannet

Livet mitt
har alltid fremstått som lett og uproblematisk
Tilsynelatende
Men i bunn og grunn tungt og uunngåelig

Som om kroppen min
som i et monument over Mennesket
vokste ut
av sement blokker

og deretter
ble sluppet løs i havet
hvor den fritt og uhemmet skulle leke seg

i skummet og boblene

på overflaten

Dikteren beskriver kroppen sin som en tung rustning han må slepe med seg mot høst og vinter (Årstider), at han kaster forfjamsede blikk mellom verandadøra og hagla (Morgenstund), og at det ikke er plass til ham i de positivt ladde ordene (Besøk). I Høyreist stolthet forteller han sin kjære at det ikke er hennes skyld – at til tross for at han stadig gir uttrykk for at det er henne det er noe galt med, stammer det hele fra at han selv “kryper” og “puster i en pose”.

Det er altså i det hele tatt de tunge følelsene som står i fokus her; de følelsene man gjerne jobber med i gruppeterapi. Det er allikevel ikke helt uten håp og optimisme, som det nevnte pusterommet, og som i Vårløsning der blomsten til slutt strekker seg mot sola som et resultat av en prosess som krever mot til å møte sin egen frykt. Flere av diktene skildrer lengsel. Som vanlig snublet jeg over flere dikt jeg enten ikke fikk tak på, eller som jeg ikke kjente igjen meg selv i, men stort sett likte jeg samlingen. Stemningen er velkjent. Dersom du er allergisk mot mørke, er nok ikke denne samlingen noe for deg, men jeg tror nok at ganske mange vil kunne finne seg selv i allefall et par av diktene hans. Om du er nysgjerrig på diktene til Ole Jørgen Hansson, bør du kikke innom bloggen hans, der han legger ut mange av tekstene sine.

Forfatter-bio:
Ole Jørgen Hansson (f. 1980) er en norsk dikter, litteraturstudent og det han selv kaller en “dikt-idealist”. Han har tidligere gitt ut diktsamlingen Emolusjon. I 2010 vant han Reaktors (Deichmanske bibliotek) tekstkonkurranse med temaet kontraster. Mørkerom: en psykoterapeutisk prosess er hans nyeste utgivelse.
Blogg (bildekilde) | goodreads