Av oversetter Nina Zandjani
«Jeg ble alltid forundret over det Parvaneh gjorde. Hun tenkte overhodet ikke på sin fars ære. Hun snakket høyt ute på gaten, kikket inn i butikkvinduene, og noen ganger kunne hun stanse opp for å vise meg noe. Selv om jeg gjentok for henne aldri så mye at dette ikke sømmet seg og at vi burde gå videre, brydde hun seg ikke noe om det. Og en gang ropte hun på meg fra den andre siden av gaten, og det med fornavnet mitt. Jeg var nær ved å synke ned i bakken av skam. Gudskjelov at ingen av brødrene mine var i nærheten, ellers måtte Gud vite hva som kunne ha skjedd.»
Slik begynner debutromanen til den iranske psykologen og pedagogen Parinoush Saniee. Dermed settes rammen for hele boken, med sine mange moralske læresetninger, tabuer, ære- og skamfølelser. Sannsynligvis er dette nokså fjernt fra de fleste vanlige norske ungdommers liv, men kanskje ikke helt ukjent for mange jenter med innvandrerbakgrunn. «Jeg» er tenåringsjenta Masoumeh, som flytter sammen med familien fra et liv i den religiøse byen Qom til landets pulserende hovedstad Teheran en gang på 1960-tallet. Møtet med den nokså fritt oppdratte skolevenninnen Parvaneh, som gjør alt det Masoumeh vet at ikke sømmer seg, utvikler seg til et varig vennskap, der de deler sorger, gleder og hemmeligheter. På vei til skolen møter Masoumeh sitt livs første kjærlighet, og hun vet at brødrene hennes – både de to som er eldre og den ene yngre – overvåker familiens ære og verdighet. De begrenser dermed søsterens sosiale frihet. Ifølge forfatteren viser forskning at 45 % av kvinnene i Iran mener at brødrene har hatt en negativ innflytelse på livet deres, og at deres første kjærlighetsopplevelse skjer nettopp på vei til skolen. Sterke følelser fra jentas side møter samfunnets og familiens krav om anstendighet, ære og verdighet. Parinoush Saniee har valgt å formidle rystende resultater fra egen forskning i romans form, her peker hun på de kulturelle problemene kvinnene i Iran har og har hatt, og hvordan politiske og sosiale tabuer påvirker dem og deres veivalg. I følge forfatteren tar det tid å oppnå kulturelle endringer i et samfunn, og hun forsøker å gjøre det gjennom skjønnlitteratur. Men det faktum at romanen, som på persisk heter Sahm-e man (Min skjebne), har solgt i enorme opplag i Iran, kan vel ikke tolkes som annet enn at forfatteren må ha lykkes i å bane vei for en oppvåkning, og kanskje også en gryende forandring i dagens iranske samfunn