Jeg har lest Doris Lessing før og har likt alt jeg har lest. Alfred & Emily er også en av sommerens store leseropplevelser. Boka kom i 2008, og er altså den siste hun har skrevet. Den handler om Doris Lessing sine foreldre, Alfred og Emily. I forordet skriver hun:
My parents were remarkable, in their very different ways. What they did have in common was their energy. The First World War did them both in. Shrepnel shattered my father’s leg, and thereafter he had to wear a wooden one. He never recovered from the trenches. He died at sixty-two, an old man. On the death certificate should have been written, as cause of death, the Great War.
Boka er delt i to. I første del skriver hun en ganske hyggelig fortelling om foreldrene, og det meste er fiksjon. Hun gir foreldre et nytt liv: “I have tried to give them lives as might have been if there had been no World War One. “ Det er rørende det hun gjør. Hun spinner en fortelling som speiler hennes kjærlighet til faren. Hun gir ham blant annet den gården i England som han alltid drømte om, men aldri fikk. Moren gir hun noe mer motgang, men også hun får brukt egenskaper som lå sterkt i henne; som sykepleier, som historieforteller og pedagog.
Andre delen av boka er den som river beina innunder meg. Her skriver Doris Lessing direkte til leseren, og hun forteller om oppveksten sin i Rhodesia, Afrika. Hun forteller historien om hvordan foreldrene hennes ble ødelagt i landet der de var lovet en kort vei til suksess innenfor tobakk- og maisproduksjon. Hun skriver om brutte drømmer, om syke foreldre, om første verdenskrig – the war that should end all wars – og hvordan den krigen farget hele barndommens hennes i grått. Hun skriver utrolig fint om hvordan morens traumer var så mye mer usynlige enn farens. Han hadde vært i krigen, han hadde et trebein – begge synlige bevis for all smerten han gjennomlevde etter krigen. Morens posttraumatiske lidelser var mye mer usynlige – men hun hadde vært sykepleier og holdt unge gutter i hånda mens de døde, mens de skrek etter mammaen sin, og hun lot som hun var nettopp det. Herregud, så jævlig.
Doris Lessing har en utrolig nøktern fortellerstil, hun er ekstremt lite emosjonell, men likevel treffer alt hun skriver rett inn hos meg. Jeg nyter virkelig hvert ord, hvert bilde, hver situasjon hun bretter fram. At boka innholder en del fotografier gjør fortellingen enda sterkere. Og at det er Lessing selv som forteller fra sitt eget liv. Hun skriver små refleksjoner, hun minnes ting, hun forteller om linjene mellom det livet hun nå lever og det livet hun da levde. Hun skriver om dannelse, om kunnskap, om livet. Hun skriver om forholdet mellom mor og datter, og om forventninger til kvinner og mødre. Jeg liker hvert ord. Jeg er stor fan. STOR FAN av Doris Lessing.
Boka anbefales!