Sjanger: Spenningsroman (Ungdom)
Først utgitt: 2012
Originaltittel: Farlige spor
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal
Format: Innbundet
Oversatt av: –
ISBN: 9788205415317
Sider: 196
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Om boka: Victor ser ikke akkurat fram til familieferie i tre uker på en øy uten nett og mobil … Men så øyner han et lite håp om at ukene ikke blir så kjedelige likevel når mørkkledde Vero åpenbarer seg. Sammen med tvillingene Thea og Trym oppdager Vero og Victor at noe mystisk skjer på den døsige ferieøya. Noe som først ser ut til å være noen uskyldige spor, viser seg å bli skumle. Og hva er det egentlig med Vero? Vet hun noe om dette farlige som de andre ikke vet?
****
Jeg leser stadig ungdoms- og “young adult”-titler, men de er vanligvis utenlandske. Derfor er det gøy å se litt hva som rører seg innen denne målgruppen her hjemme i Norge i blant. Dessverre opplever jeg at standarden på bøker til “ungdom” og “unge voksne” er høyere i utlandet. Mer om det litt lenger ned.
Victor skal altså på hyttetur med foreldrene. Han er ikke akkurat gira på tre uker uten dekning og internett, for det kan umulig være noe å finne på på en teit, liten øy. Når han står på ferjeleiet og venter på å bli hentet over sammen med de andre turistene, finner han ut at disse tre ukene skal han tilbringe med tvillingene Thea og Trym, og Vero. Pene, mystiske Vero. Og selv om han strengt tatt synes tvillingene er drit barnslige når de begynner å lete etter andre spor enn den gamle knappen de fant, så lar han seg rive med. Kan det være noe guffent som foregår på den lille øya?
Du aner kanskje at det faktisk er noe guffent som foregår på den lille øya. Dette er et mysterie som viser seg å strekke seg langt utover ferieøya. Dette er i utgangspunktet spennende nok, men plottet føles litt anstrengt. Mens jeg leste opplevde jeg at forfatteren presset uvillige karakterer inn i et plott de egentlig ikke var så interessert i. Hørtes det rart ut? Det er kanskje rart. Men jeg opplevde at Victor ikke egentlig var typen til å bry seg med sånt samtidig som at “sporene” de fant var rimelig vage og krevde en hel del kjedsomhet og kreativitet for å knyte til noe spesifikt.
Så selv om plottet totalt sett kom seg fremover, og var passe spennende, virket det stivt. Det samme gjelder mye av dialogen. Den var ikke helt konsekvent. På den ene siden skriver Scheen ganske muntlig. Hun skriver “sjøl”, “blei”, “gammal”, “greip” også videre, også utenfor replikker. Dette er i og for seg greit, men jeg synes ikke det passet helt til dialogen. På et tidspunkt tenker Victor at “hun var rett og slett nydelig”. Hva slags henslengt og halvgretten tenåringsgutt snakker sånn? Rett og slett nydelig? Samtidig som at forfatteren skriver ganske så bredt ellers? Jeg har to yngre brødre. Har aldri hørt dem snakke som Victor gjør fra tid til annen. Skal jeg gjette, hadde nok “hu var dritdigg/heit/sexy” falt dem langt mer naturlig… Dessuten merket jeg meg at forfatteren skriver “søsteren” fremfor “søstera”, i kontrast til den øvrige skrivemåten.
Ellers kan hovedpersonene en del ord og fraser som kanskje ikke ligger så naturlig for denne aldersgruppen, men dette ser forfatteren ut til å tenke skal løses av å legge til “… eller hva det heter”. Jeg kan ikke trekke frem noen eksempler egentlig, uten å komme med spoilere. Kort sagt synes jeg ikke at det er nok å bare legge til “eller hva det heter” når karakterene sier noe som kanskje ikke faller dem naturlig. Særlig når de aldri tar feil, heller. Thea, som liksom skal være barnslig og passe teit, sier “[…] betyr som kjent […]” på et tidspunkt.
Jeg synes altså at språklig er romanen ganske ujevn. Dialogen har på mystisk vis blitt stivere og mer unaturlig enn det øvrige språket. Dette hadde sikkert betydning for at jeg følte at karakterene ble litt tvunget inn i roller i et plott som på toppen av det hele virket litt påtatt.
Og det bringer meg til det jeg sa innledningsvis, om at norske ungdomsromaner ikke holder samme standard som f.eks. britiske og amerikanske bøker myntet på samme målgruppe. Jeg har så vidt vært inne på det i en tidligere post, der jeg påpekte at her i Norge har vi et mye klarer skille mellom “ungdom” og “voksen” enn de har i engelskspråklige land, der merkelappen “young adult” gjerne settes på bøkene. Young adult kan bety alt fra omkring 14 og oppover til et eller annet sted i 20-årene, slik jeg har erfart det med hvordan det brukes rundt om på internett. Hovedpersonene i disse bøkene er ofte 15-16 år gamle, men historien er ofte skrevet på en måte som kan passe til eldre lesere (dog ikke særlige yngre). Det er ofte både sex, lyst, kjærlighet, narkotika og drap i mange av YA-fortellingene, så jeg oppfatter det som at de tør å presse grenser – og å ta for seg ting som ungdom faktisk er engasjert i.
Her i Norge, når en bok settes inn i målgruppen 12-16/18, for å ta et eksempel, kan det se ut som at forfatterne tar hensyn til 12-åringen i langt større grad enn til 16/18-åringen. Jeg har fortsatt til gode å finne en norsk ungdomsbok jeg kan like på samme måte jeg liker “voksen”-bøker, eller utenlandske “young adult”-bøker. De norske ungdomsbøkene jeg liker, liker jeg som ungdomsbøker – ikke bare bøker. Så da lurer jeg på følgende… Er norske ungdomsboksforfattere redd for å presse grenser? Er de redde for å skrive om noe som kan oppfattet som for voksent for en 14-åring? Eller? Jeg kan aldri se for meg at The Hunger Games, eller Twilight for den saks skyld, kunne ha blitt skrevet av en norsk ungdomsbokforfatter. Man kan sikkert argumentere for at de to nevnte seriene ikke burde leses av 12-14-åringen, men det blir de.
Jeg leste Ringenes Herre, jeg. Da jeg var 14.
Men, uansett. Tilbake til Farlige spor. Ideen var i utgangspunktet forlokkende, men det føltes litt påtvunget og falskt. Når det er sagt, er det fullt mulig at 12-åringer osv koser seg masse med denne boka. Jeg tror bare at hvis ungdommene liker Gone, Matched, The Hunger Games, Twilight osv, blir bøker som Farlige spor fort vekk fryktelig harmløst og pinglete.
Forfatter-bio:
Kjersti Scheen (f. 17. august 1943) er født i Oslo. Hun er utdannet illustratør og debuterte med bildeboken Fie og mørket i 1976. Siden har hun skrevet en lang rekke populære bøker for barn, ungdom og voksne.
Wikipedia | forlaget | goodreads
