Sjanger: Roman (komedie)
Først utgitt: 2006
Originaltittel: Apathy and other small victories
Denne utgaven utgitt: 2006
Forlag: St. Martin’s Press
Format: Heftet
Oversatt av: —
ISBN:9780312352196
Sider: 231
Kilde: Kjøpt
****
Om boka: The only thing Shane cares about is leaving. Usually on a Greyhound bus, right before his life falls apart again. Just like he planned. But this time it’s complicated: there’s a sadistic corporate climber who thinks she’s his girlfriend, a rent-subsidized affair with his landlord’s wife, and the bizarrely appealing deaf assistant to Shane’s cosmically unstable dentist. When one of the women is murdered, and Shane is the only suspect who doesn’t care enough to act like he didn’t do it, the question becomes just how he’ll clear the good name he never had and doesn’t particularly want: his own.
****
Denne snublet jeg over da jeg klikket meg gjennom bøkene Amazon har å anbefale til meg, og den havnet raskt på ønskelista. Derfra var det kort vei for min bedre halvdel å kjøpe den til meg i bursdaggave for drøye 2 uker siden. Jeg begynte raskt å lese den, og måtte le høyt flere ganger. Bokas innledning illustrerer tonen veldig godt:
I was stealing saltshakers again. Ten, sometimes twelve a night, shoving them in my pockets, hiding them up my sleeves, smuggling them out of bars and diners and anywhere else I could find them. In the morning, wherever I woke up, I was always covered in salt. I was cured meat. I had become beef jerky. Even as a small, small child, I knew it would one day come to this.
Shane er hardt rammet av apati. Han bryr seg ikke om noen ting, annet enn å stikke av når han får rotet seg inn i nok kaos der han for tiden bor. Etter en pinlig one night stand med ei overraskende sadistisk dame han møtte ute, finner han seg selv i et forhold med henne. Og hun, som alle andre, tolker apatien hans som humor, og skaffer han en vikarjobb i forsikringsselskapet der hun jobber. Han har ikke egentlig lyst til å jobbe der, men har ikke stort annet å ta seg til. Tross alt kan han like gjerne sove på handicap-toalettet der som noe annet sted. Ja, bortsett fra de dagslange turene han tar til den nevrotiske tannlegen sin, Doug. Doug har fått hodet klemt i bussdøra, og får nå noen ganske så merkelige anfall. Så når det går litt over styr for tannlegen, tilbringer Shane tid med tannlegeassistenten Marlene. Hun er døv, og Shane lærer seg tegnspråk (det tar nemlig hele dagen hos den tannlegen, så han har god tid til å lære). Også Marlene tolker apatien hans som humor.
På toppen av det hele er han på etterskudd med leia, og kan ikke annet enn å si ja når husverten hans ber ham om å ha sex med kona hans hver tirsdag (dette forvirrer han like mye som det forvirrer leseren). I etasjen over ham bor Mobo, en tvilsom type som dealer i hva du nå enn måtte trenge, og Shane er ganske sikker på at han voldtar marsvinet sitt jevnlig, for det kommer noen merkelige skrik derifra. Så når han en vanlig dag våkner opp (dekket av salt fra de stjålne saltbøssene) er livet hans rimelig håpløst, og det faktum at to politimenn henger over ham og antyder at han har drept ei av damene han kjenner, setter det liksom spikeren i kista.
Og når man er så lammet av apati til den grad at man egentlig gir blanke faen i hva som skjer, er det ikke bare-bare å overbevise politiet om at man faktisk er uskyldig. Det hadde jo vært fryktelig typisk å havne i fengsel for noe man ikke hadde gjort. Som om ikke livet var meningsløst nok fra begynnelen av…
Nobody knows how to just shut the fuck up and look out the window anymore.
Jeg er svak for mørk humor. Jeg har en relativt mørk sans for humor selv. Apathy and other small victories er en veldig mørk komedie. Selv om den åpenbart er morsom (for de av oss som kan le av de tingene her), ligger det naturligvis en alvorlig nerve gjennom hele boka. Ikke på en belærende måte eller noe sånt. Men det er jo trist når apatien er altetende; når man ikke lenger ser noen grunn til å fungere som et vanlig menneske. Tristheten er ikke fokus, men den ligger der, hele veien, rett under den tidvis beksvarte humoren. Et sykdomstegn ved samfunnet vi lever i.
Ok, så er ikke konseptet om en ung, hvit mann i en drittjobb og uten noe mål og mening i livet det mest originale konseptet her i verden (noen som tenkte på Fight Club for eksempel?). Frustrerte mennesker som ikke passer inn eksisterer overalt både i fiksjon og virkeligheten. Shane er ikke akkurat en elskverdig type. Men nettopp fordi apati er en helt reell følelse (eller… mangel på følelse), opplevde jeg det ikke som problematisk at han i utgangspunktet ikke var veldig annerledes enn mange andre. Humoren i seg selv gjorde at jeg har ikke lest noe lignende tidligere, selv om karakterene og situasjonene ikke er helt ukjente.
Språket er strålende, de fleste morsomme passasjene er morsomme nettopp fordi de er skrevet morsomt (var ikke det en lettvint setning? nei?). Paul Neilan gir blanke i om du blir fornærmet, det er rett og slett fullstendig irrelevant. Hele boka oser av at “hvis du ikke liker det du leser, så er det ditt problem”. Politisk korrekthet har ingen plass i denne fortellingen: apatien ligger på alle nivåer. Sarkasmen renner over, og om du er en sart sjel, får du neppe mye godt ut av denne fortellingen.
If Tolstoy were alive today and working as a temp at Panopticon Insurance, he’d say that all insurance companies are the same, then throw himself through an eighteenth-story window and plunge to his death in a hail of glass and shattered dignity.
I worked on the eighteenth floor, but the windows were too thick.
Dette er samfunnet sett gjennom øynene til en som gir faen, og mange av de skarpe skildringene er helt på sin plass. Om det finnes noe i boka som han opplever som verdt å kjempe for, gjenstår jo for dere å se selv. Jeg anbefaler den til deg som takler en solid dose mørke skildringer av samfunnet rundt oss, og som er nysgjerrig på en litt annerledes krimfortelling. Jeg lo godt i allefall. Neilan er virkelig ikke helt god. 
Forfatter-bio:
Paul Neilan er en amerikansk forfatter. Han debuterte med Apathy and other small victories i 2006. På omslaget står det at han “is probably unemployed somewhere in Portland, Oregon.”
Wikipedia | blogg | goodreads
