R – O – O – O – M – A – A – A – A – N – T – I – I – I – S – K
Det oppsummerer boka og så er jeg ferdig med den bloggomtalen.
Neida.
Dette er en bok jeg hadde elsket da jeg var 16, men er det litt flaut å like den som godt voksen? Jeg leser jo Doris Lessing! Kan man samtidig like Kristin Cashore da?
Definisjon Guilty Pleasure, Wikipedia: «A guilty pleasure is something one enjoys and considers pleasurable despite feeling guilt for enjoying it. The «guilt» involved is sometimes simply fear of others discovering one’s lowbrow or otherwise embarrassing tastes. Fashion, video games, music,[1] movies[2], and junk food can be examples of guilty pleasures.[3]« .
Bare se på forsidebildet – ballkjole og bue! Det sier sitt. Og handlingen? Vel, det handler om Fire som er halvt monster og har en så syk tiltrekningskraft på menn at hun må skjule håret sitt og generelt ligge lavt i terrenget. Menn kaster seg over henne, blant annet kong Nash, men kongens bror er kald og utilnærmelig og GJETT!!! hvem hun forelsker seg i. Og så er det mange intriger, mye krig og ting som skjer. Litt sånn.
Romantisk kjærlighet er det bærende elementet, all annen handling er der bare for å løfte fram den. Malen er en arketypisk kjærlighetsfortelling, og jeg er usikker på om Fire er en veldig annerledes og spennende hovedperson, slik som mange fans vil ha det til.
Men likevel likte jeg boka, gjorde jeg ikke? Jo – og det er det flere grunner til. For det første liker jeg god underholdningslitteratur og trenger ikke alltid å senkes i den dype meningsbrønnen når jeg leser. For det andre gjør Cashore flere fine grep i boka. Det er litt morsomt med monstertilnærmingen. Okei, hun er smellvakker – men ingen liker henne. Faren hennes var et groteskt drapsvåpen som alle kjenner til. Jeg skal ikke spoile, men det er spennende fortellingsgrep i forhold til far/datter – relasjonen. Og så skriver Cashore på en måte at man bare hygger seg veldig med lesningen. Det er visuelt, godt språk, det er fine karakterer, det er mange gode menneske-dyr relasjoner, det er litt eventyr som i eventyr, det er veldig snilt på en fin, og ikke-klisjeaktig måte – og det er en page-turner. Jeg tror jeg bare må innse at jeg liker denne sjangeren, som kalles noe så enkelt som young adult fantasy romance. Nei, paranormal romance? Nei – kanskje bare Young Adult Fiction? Det er jo ikke en ungdomsbok – men mer en allalderbok, en …. huff, det med sjangere er vanskelig.
Og så må jeg ri en av kjepphestene mine: Også her handler det om unge tenåringer som finner kjærligheten blant de utvalgte og de enestående. Vi finner det i Twilight, i Fifty Shades og mange andre steder: Jentene blir dratt inn i en tilværelse blant De Enestående (her: Kongefamilien, avskåret fra folket – i Twilight: De Rike Vakre Enestående Vampyrene som ikke menger seg med vanlige folk og i Fifty Shades: Den Mystiske businessmagnaten Mr. Gray; rik, vakker og helt avskåret fra de dødelige der nede på bakken. Enda et poeng til Hunger Games; Gale og Peeta er da vanlige gutter – hurray hurray!).
Jeg er en opplevelsesblogger i den forstand at jeg ikke blogger litteraturfaglig og analytisk om bøker jeg leser, men mer analytisk med utgangspunkt i leseropplevelsen, så da kan jeg ikke komme bort fra at jeg likte denne boka. Ikke så rart kanskje når man tidligere har dødd for Margit Sandemos Dypt under jorden, og der lest om Kol og Anne Maria førtiørti ganger. Så ja! Man kan selvfølgelig like Doris Lessing og Kristin Cashore samtidig. Jeg tror kanskje Doris Lessing hadde likt Kristin Cashore når jeg tenker meg om. Og Gulity Pleasure? Egentlig ikke.
Jeg har lest Cashore tidligere, nemlig Graceling – og nå gleder jeg meg til å leser Bitterblue, den siste boka til Cashore som kom tidligere i år.
Jeg er ikke alene om å like Cashore i bloggsfæren – les En Verden Full av Bøker og Lesehesten fra Sørlandet sine begeistrede omtaler.