Forlag: Juritzen forlag
Sideantall: 484 (Innbundet)
Utgitt: August 2012
Sjanger: Krim
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Jan-Erik Fjell opplevde stor suksess med sin krimdebut Tysteren i 2010. Han fikk blant annet Bokhandlerprisen det året, og boken lå lenge på bestselgerlistene. Bokanmelderne var også begeistret. Senere har boken blitt solgt blant annet til Tyskland.


Solid oppfølger

Da Jan-Erik Fjell krimdebuterte med Tysteren, var det mange som mente at vi her hadde å gjøre med en kommende norsk krimstjerne. Med den nye boken, Skyggerom, stadfester han det inntrykket og viser at han er en krimforfatter som er kommet for å bli på den morderiske scenen.

Bernandas fra Litauen har fått i oppdrag å kjøre en bil med en spesiell last til Norge. Han vet ikke noe om hva han frakter, bare hvor han skal avlevere lasten. I sitt stille sinn tenker Bernandas at det antakelig er narkotika som skjuler seg i bilens gjemmer, men sannheten skal vise seg å være en helt annen. Bernandas aner ikke hvordan han skal takle det han finner ut, og snart befinner han seg i stor fare. Parallelt med dette skjer det et knivmord i Sarpsborg, og Anton Brekke og hans kollegaer må nøste i saken.

Jan-Erik Fjell har valgt å ta for seg sterke og vanskelige temaer i sin nye krimroman. Temaer som er aktuelle, og som vi alle har lest om i avisene. Det skiller denne romanen fra hans forrige. Han har valgt å holde fast på strukturen ved å ha parallelle historier som avløser hverandre, slik kan man skape fremdrift og spenning. Nå skal det nevnes at ikke alle deler av handlingen grep meg like mye, og dermed kjente jeg ikke den samme sterke spenningen som i første bok. Det kan ha sammenheng med at det er mange personer som er med, og som skal ha fortalt sin historie.

Handlingen som omfattet Anton Brekke og hans kollegaer var ikke like spennende, men samtidig var den interessant. Jeg har veldig sans for karakteren Anton Brekke, og jeg synes Fjell er utrolig god på å konstruere dialoger. Humoren hans er også ganske lik den humoren man finner i Nesbø sine bøker, og det er et stort pluss. Fjell får leseren til å le, og man heier på Brekke selv om han definitivt har sine negative sider.

Jeg har nevnt at handlingen i denne boken ikke var like spennende som i Tysteren, og jeg tror det kan ha sammenheng med at Fjell har brukt mer tid på karakterene sine denne gangen. Han går mer i dybden på dem, lar oss kommer under huden deres og virkelig føle deres motivasjon og kvaler. Anton Brekke har for eksempel endel å slite med. Elisabeth har flyttet og funnet seg en annen mann, en skikkelig riking, og Brekke er overbevist om at det skjuler seg noe snusk i mannens liv. Møtene mellom Brekke og Elisabeths nye familie er godt skildret. Jeg likte også svært godt scenene hvor Brekke er i kontakt med et av de unge vitnene i saken, og det kom som en stor overraskelse på meg hvem som var morderen.

Jeg hadde også stor sans for måten Bernandas ble portrettert på, og jeg så frem til hvert kapittel hvor han var med. Fjell gir oss et nyansert bilde av en småkriminell person som har motivasjon som mange kanskje vil kunne kjenne seg igjen i. Endel av det han opplever i boken er rett og slett hjerteskjærende, og spesielt en scene som finner sted i Litauen mot slutten av boken var vanskelig å lese.

Jeg har nevnt før at Fjell har aktualisert denne romanen mer enn den forrige. Ikke bare gjelder det hovedeler av plottet, men han lar også karakterene sine følge med i tiden. En av dem forsøker blant annet å overbevise Brekke om lavkarboens fortreffelighet, og jeg tror mange av leserne kan kjenne seg igjen i flere av disse dialogene. 

Det er ikke tvil om at Juritzen forlag gjorde et godt valg da de tok Jan-Erik Fjell inn i forfatterstallen sin, og det blir uhyre spennende å se hvor dette forfatterskapet tar veien i fremtiden. Fjell skriver godt, han har humor og han evner å veve sammen flere tråder til en solid og god handling. Det er veldig tydelig at han også tar forundersøkelsene på alvor, bøkene bærer preg av at han skriver om noe han selv har satt seg inn i.

Som leser setter jeg pris på å ta fatt på en bok hvor jeg bare kan lene meg tilbake og ta inn det jeg leser, vel vitende om at forfatteren kommer til å føre meg trygt gjennom handlingen og frem til slutten. Det kan, som jeg har nevnt før, sammenlignes med å kjøre bil. Det er stor forskjell på å være passasjer i en bil hvor føreren vet hva han driver med kontra i en bil hvor sjåføren virrer hit og dit og ikke helt vet hvor han eller hun skal. Fjell er trygg når han tar leseren med ut på reise i sitt krimunivers, og dermed blir det hele også en veldig behagelig reise.

Andre anmeldelser: 
Vid@r

Trine skriver og leser