Sjanger: Ungdomsroman (sci-fi/paranormal)
Utgitt for første gang: august, 2012
Originaltittel: Every day
Denne utgaven utgitt: september, 2012
Oversetter: Tonje Rød
Forlag: Gyldendal
Format: Innbundet
ISBN: 9788205428553
Sider: ca 380
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: Hver dag en ny kropp. Hver dag et nytt liv. Hver dag forelsket i den samme jenta.
Hver morgen våkner A i kroppen til en ny person, i et nytt liv. Det er umulig å vite hvor eller hvem det blir neste gang. A har akseptert dette og til og med laget seg sine egne leveregler: Ikke bli for involvert. Ikke bli lagt merke til. Ikke blande seg inn.
Alt går som det skal, helt til dagen A våkner i Justins kropp og møter Justins kjæreste Rhiannon. Nå gjelder ikke reglene A har levd etter lenger. For endelig har A funnet noen han vil være sammen med – hver eneste dag. David Levithan har skrevet en fengslende historie, og lesere vil la seg fascinere over kompleksiteten i As liv og kjærlighet når A og Rhiannon forsøker å finne ut om det er mulig å elske noen som forandrer seg hver dag.
****

I sommer dumpet denne boka ned i postkassa mi fra Gyldendal. Konseptet hørtes interessant ut, og det var det jammen meg også. Dette må da være en av høstens fineste ungdomsromaner? (Om du synes du har lest denne omtalen før, så stemmer det, for den lå ute et par timer i august før jeg tok den ned igjen for å legge den ut nærmere utgivelse).

A våkner altså i en ny kropp hver dag. A vet ikke hvorfor eller hvordan det er sånn, A vet bare at sånn er det. A er hverken gutt eller jente – A bare er. As eneste ubrudte linje er en e-postkonto der A kan samle begivenheter, notater og lignende – og finne det igjen dagen etter uavhengig av hvor enn A måtte våkne. A prøver så langt det er mulig å leve livet som personen hvis kropp A befinner seg i ville ha gjort. Helt til A våkner i Justins kropp og møter kjæresten hans, Rhiannon. Plutselig har A funnet et holdepunkt, og en grunn til å ville forbli på et sted.

Men hvordan skal det kunne være mulig å være sammen med ei jente når man våkner i en ny kropp hver dag? Ja, hvordan kan man i det hele tatt forklare det til henne? Og hvordan kommer dette til å påvirke livene til de kroppene man befinner seg i, når man hele tiden trekkes mot denne ene jenta? Som på toppen av det hele selvfølgelig allerede har kjæreste?

Min erfaring er at begjær er begjær og kjærlighet er kjærlighet. Jeg har aldri blitt forelsket i et kjønn. Jeg har blitt forelsket i personer. Jeg vet at dette er vanskelig for folk, men jeg forstår ikke hvorfor, når det er så åpenbart.
[…]
En av plakatene fanger blikket mitt. Homofili er djevelens verk, står det. Og igjen tenker jeg på hvordan folk kommer trekkende med djevelen når det er noe de frykter. Årsak og virkning har byttet plass. Djevelen får ikke folk til å gjøre ting. Folk gjør ting og skylder op djevelen etterpå.

Det første jeg tenker når jeg nå skal prøve å ordlegge meg nå, er at dette er en usedvanlig klok ungdomsroman. Ja, du kan egentlig stryke “ungdom”: dette er en usedvanlig klok roman. Fra ende til annen kommer A med reflekterte utsagn og bemerkningen. A har tross alt sett og kjent flere mennesker enn noen av oss; A har opplevd mer eller mindre alle mulige relasjoner gjennom andres øyne. Støttende foreldre, voldelige foreldre, nære søskenforhold, uhelbredelige søskenforhold, kjærester som er slemme, kjærester som aksepterer partnerens ufyselige oppførsel, vakre mennesker, usynlige mennesker, sykelig overvektige mennekser, ja, you name it. A har vært rusmisbruker, A har vært drita full, A har vært mors beste barn, A har vært alt og alle, og leseren får bli med på noen av besøkene. Det er nesten som en novellesamling. Særlig den delen der A våkner i kroppen til ei jente som sliter med depresjon er minneverdig:

Mange tror at mental sykdom handler om humør og personlighet. De tror depresjon er som å være trist, og at tvangstanker er som å være nervøs. De tror det er sjelen som er syk og ikke kroppen. De tror det er noe man kan velge bort.
Jeg vet hvor feil dette er.
[…]
Det er vanskelig å overvinne denne syklusen. Man blir motarbeidet av sin egen kropp. Derfor kjenner man enda mer fortvilelse. Noe som forsterker ubalansen ytterligere. Det krever enormt med styrke for å leve med sånt.
[…]
Depresjon er blitt beskrevet både som en mørk sky og en svart hund. For en som Kelsea er den mørke skyen det mest riktige bildet. Hun er omringet av den, sunket inn i den, det er tilsynelatende ingen vei ut. Det eneste hun kan gjøre er å forsøke å avgrense den, forme den om til den svarte hunden. Den vil fortsatt følge henne rundt; den vil alltid være der. Men den vil i allefall være adskilt fra henne, og i bånd.

Sentralt i romanen finner vi kjærlighet. Kjærlighet uavhengig av kjønn og utseende: Kjærlighet uten grenser fysiske grenser. Forfatteren klarer rett og slett å fortelle om kjærlighet på en ny måte. I allefall innen ungdomslitteraturen, som ofte er preget av søte gutter og deilige jenter og (tilsynelatende) uhelbredelige og ulykkelige ungdomsforelskelser. Det er ikke noe galt i det, tvert i mot: det er jo en stor del av å være ung. Men Levithan har klart å fortelle om noe mer. Det å bli tiltrukket av noens… sjel. Holder kjærligheten når det ytre stadig endres?

Jeg risikerer at boka høres klissete og klisjéaktig ut med beskrivelsene mine, jeg innser det. Jeg tenkte det da jeg leste vaskeseddelen også, at dette kanskje kom til å bli litt vel romantisk og dramatisk. Men den er ikke sånn. Klisjeene kunne ha kommet som perler på en snor, men jeg oppfatter det ikke sånn i det hele tatt. Det er vakkert, filosofisk – og spennende på toppen av det hele. For vil A og Rhiannon finne en mulighet til å leve sammen når hun må forholde seg til en ny tilfeldig person hver eneste dag? Når de ikke kan våkne opp sammen fordi da vil A ha forlatt kroppen, og hun vil våkne med en fremmed? Nettet snører seg i tillegg sammen for A når A opptrer uforsiktig i sin jakt på Rhiannon.

Hvis vi stirrer inn i sentrum av universet, er det en kulde der. En tomhet. Til syvende og sist bryr ikke universet seg om oss. Tiden bryr seg ikke om oss.
Det er derfor vi må bry oss om hverandre.

Denne synes jeg du skal lese. Den må i allefall bestilles inn på absolutt alle skolebiblioteker på både ungdoms- og videregående skole. Og forsåvidt også alle andre biblioteker, for den saks skyld… Om ikke annet er det et (tidlig) julegavetips til unge og unge voksne. Leses bør den uansett.

Andre bloggere om boka:
Ellikkens bokhylle
Siljes skriblerier

Forfatter-bio:
David Levithan (f. 7. september, 1972) er en amerikansk forfatter med mange ungdomsromaner på samvittigheten. Han debuterte i 2003 med Boy meets boy, og har siden da gitt ut blant annet Nick and Norah’s Infinite Playlist og The Lover’s Dictionary. En av gjennomgangstemaene hos Levithan er homofili, og han skriver stadig om sterke, homofile karakterer. Da han var 19 begynte han som lærling i Scholastic Corporation, og der jobber han fortsatt som redaktør/konsulent.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads | bildet er herfra