I forbindelse med at jeg i går var og så den vakkert og stygt-syngende Diamanda Galás i Kanonhallen, der jeg måtte stå på tå for å ha mulighet til å se mesteparten av bakhodet hennes et sted langt der framme, er det greit å tenke tilbake på The Fall-konserten på Blå, der jeg kom meg litt nærmere scenen, for å si det sånn.