Dette innlegget av Norsk Oversetterforenings leder Cecilie Winger står på trykk i Klassekampen i dag:
Ja til en snarlig Lex Hadia
Fredag 21. september ble det klart at Hadia Tajik er nasjonens nye kulturminister. I samme stund som nyheten slapp ut, suste det et forventningsfullt sukk gjennom leiren der vi oppholder oss, alle vi som i ulik forstand jobber med språk og bøker her til lands. Sukket skulle uttrykke nytt håp om en snarlig vedtatt boklov med innbakt fastpris.
I Norge ønsker en hel bokbransje, fra oversettere, illustratører, forskere, forfattere, forlag, kritikere til kresne lesere at det snart vedtas en slik boklov. Det tar lang tid å bygge opp eminent språkkompetanse, og en slik lov vil sikre oss arbeidsro videre og fortsatt ivareta kvalitetskontrollen i alle ledd. Det eneste som taler imot fastpris, er vel Konkurransetilsynets argumentasjon om at både kyllingfilet og pocketbøker er mye billigere i Sverige enn her til lands. Sant nok. Men vi må innse at det finnes nesten dobbelt så mange svensker, og store opplag = lav pris. Deretter må vi vedta om vi i det lange løp er ute etter kvantitet eller kvalitet.
Som leder for de skjønnlitterære oversetterne blir jeg stadig spurt om hvorfor vi ivrer etter en slik lov med fastpris og det hele, vi som – i motsetning til forfatterne – er lønnsmottagere og ikke får betalt i royalty. Nei, oversetterne vil ikke i første omgang ha noen inntektsmessig interesse, men norsk bokbransje er gjennomregulert og velfungerende, og vi sitter på samme gren og holder hverandre i ørene. Blir grenen saget over, ramler vi en etter en.
For få dager siden så jeg en Oscar-nominert film på dvd. Det eneste som dro den ned, var den norske tekstingen, som gikk stokk over stein. Jeg iler til med å si at jeg ikke nå gjør narr av en nær beslektet yrkesgruppe, bare påpeker den store forskjellen mellom bokbransjen og film- og tv-tekstebransjen. Sistnevnte spiller med cowboy-regler og er ikke pålagt forpliktelser om å holde en viss språklig kvalitet, slik at de stadig kniper ned på honorarer og ikke engang vurderer å bruke ressurser på korrektur og etterarbeid. Og det til tross for at dette er den type tekst barn og ungdom leser mest av, og at det derfor burde settes inn ekstra mye ressurser på godt språk nettopp her. Hadde et norsk forlag prøvd å gi en Nobelpris-kandidat tilsvarende stemoderlig behandling, ville ikke boka bli kjøpt inn av bibliotek eller bokhandel, den ville få hard medfart av kritikeren, og deretter lide en tidlig død i makuleringsovnene. Det er det jeg mente med å holde hverandre i ørene. Og det er noe av det jeg frykter kan forsvinne hvis reguleringene oppheves.
Kjære Hadia Tajik, lykke til med ny jobb og med snarlig å vedta Den norske bokloven. Vi gleder oss til å gi den navnet Lex Hadia.