Da har jeg lest en bok som Rose-Marie anbefalte, nemlig «Det som ventet meg» av Parinoush Saniee. Boka kom ut på Font forlag i år.

I boka følger vi Masoumeh, en iransk jente, fra hun er en ganske liten og gjennom et langt liv. Vi får fortalt historien om Iran innenfra, og det føles i grunn veldig godt. I media leser vi nesten utelukkende negative omtaler av Iran, og i følge en undersøkelse gjort av BBC, er Iran det minst likte landet i verden. Forfatter Parinoush Saniee er bosatt i Teheran, og hun kjenner virkeligheten hun beskriver. Det er ikke et solskinnsbilde vi får, så langt derifra, men likevel forteller hun om landet sitt med kraft, og med en stemme som ikke maler svart/hvitt bilder, men som forteller om levd liv og mennesker som omgås hverandre. Jeg kjenner igjen stemmer og tema fra Marjane Satrapis «Persopelis», selv om de to bøkene er veldig ulike.

Det er mennene i historien som kommer dårligst ut, de framstår som brikker i spill som er større enn dem, enten det er revolusjonære ideer eller religion. Kvinnene er de som må holde hodet kaldt og skaffe mat på bordet til familien, og som tenker på det nære i livet. En klisje, men en sannhet. Det er vond lesning – om hvordan sjanser og drømmer går til spille, om hvordan familers ære betyr mer enn individet, om hvordan skam blomstrer og hvor lite tillit som gis til enkeltindivider. Vi har som sagt lest om det i media, men historien blir annerledes når den fortelles her. For det er mye varme og klokskap, og det er mange gode historier fra dette fine, men skyggefulle landet.  Jeg likte boka veldig godt, den hadde flyt hele veien – en klassisk fortelling som løper gjennom et helt liv. Språket er litt blomstrete, men jeg tror det kommer av at farsi er et mer fargerikt språk enn vårt eget, og at det er vanskelig å oversette. Jeg tror Nina Zandjani har gjort en god jobb. Boka har vært forbudt i Iran flere ganger siden den kom første gang i 2004. Siden da har den kommet i 21 opplag bare i Iran.

Så til et generelt knurr. Jeg har lenge vegret meg for å lese det som står bakpå bøker, altså vaskeseddelen. Dette er selvfølgelig dumt fordi man ofte orienterer seg om bokas innhold på denne måten. Grunnen er en overdreven hang til spoilere på baksideteksten. Denne boka er et ypperlig eksempel. På de få linjene som finnes, avsløres de viktigste handlingene i boka, ikke minst Det Store Gjensynet som er overraskende og skjellsettende – det skjer på side 435 av bokas 472 sider – og det fortelles det om på baksiden av boka! Snakk om punktering! Det er virkelig irriterende, og det skjer så ofte! Derfor kan jeg ikke lese bakpå bøker lenger – fullstendig redd for hva som skal stå der. Jeg forstår jo at forlagene skal lokke lesere og trenger å legge ut noen godsaker, men det må da være mulig å gjøre uten å avsløre de store tingene mot slutten av en histore!

Vel, så kommer jeg med en spoiler selv til slutt: Dette er i grunnen en utrolig trist bok. At Masoumeh gjør det valget hun gjør til slutt – og at barna hennes, etter alt det hun har gjort for dem, ikke klarer å forstå henne – det er faktisk en av de mest bitre endingene jeg har lest på en bok.

Du kan lese andre omtaler av boka hos Rose-Marie, Kasioepeiia og Oversetterbloggen.

Les mer om boka hos Font Forlag.