Bok 1 i Våk over meg-trilogien
Sjanger: Paranormal romance (YA)
Utgitt for første gang: 2011
Originaltittel: Die for me
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: Innbundet
Oversatt av: Agnete Øye
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202333133
Sider: 345
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Forlaget om boka: Da Kate Merciers foreldre dør, må hun forlate livet i New York for å bo hos besteforeldrene i Paris. Der møter hun Vincent. Han er mystisk og sjarmerende, og smilene hans smelter nesten isen rundt hjertet hennes. Men etter som de blir bedre kjent, oppdager hun at han er en revenant – en gjenganger, hvis skjebne er å ofre seg selv, om og om igjen, for å redde andres liv. Det går raskt opp for Kate at dersom hun velger å følge hjertet, vil hun aldri mer være trygg. Med denne strålende debutboka har nykommeren Amy Plum skapt en kraftfull paranormal mytologi. En intens og original historie fylt av romantikk, atmosfære og åndeløs spenning sørger for at leseren venter på oppfølgeren allerede før siste side er lest!
****

Da det viste seg at bok to i denne trilogien, Til jeg dør, skulle ut på bokbloggturneen istedenfor boken jeg egentlig meldte meg på, spurte jeg forlaget om jeg kunne få den første boka også. Er ikke så begeistret for å begynne midt i en trilogi… Og faste lesere vet at jeg ikke er veldig begeistret for paranormal romance. Alle tidligere forsøk har enten vært elendig eller middelmådig. Så det er mulig jeg er evig optimist når det kommer til bøker. Heldigvis er denne boka slett ikke verst – med unntak av visse ting jeg ikke klarer å se forbi.

Greia er altså at Kate og søsteren Georgia flytter fra New York til besteforeldrene i Paris etter at foreldrene deres dør. Georgia håndterer tapet med å være sosial og ute hele tiden. For Kate er det vanskeligere, hun blir innesluttet og finner trøst i bøker. Og det er mens hun en dag beveger seg ut på kafé for å lese der at hun legger merke til en trio helt utrolig kjekke gutter. Særlig han ene fanger oppmerksomheten, og merkelig nok treffer hun på ham flere ganger. De kommer i snakk, og plutselig blir hun dratt inn i en verden hun ikke ante eksisterte. Kjekkasen Vincent er nemlig en revenant, eller gjenganger om du vil. En udød som igjen og igjen ofrer seg selv for å redde andre. Og dette kan være en farlig tilværelse, for alle udøde er ikke nødvendigvis blant de “snille”. Skal Kate ta sjansen på Vincent til tross for farene?

Jeg kan kanskje si at jeg heldigvis ikke visste detaljene om hva den handlet om. Hadde ikke lest vaskeseddelen før jeg begynte å lese, og hadde jeg gjort det, spørs det om jeg hadde blitt særlig ivrig på å begynne. For det der hørtes cheesy ut. Men så var det ikke så ille som jeg fryktet heller. Dynamikken mellom Kate og Vincent er ikke akkurat så veldig overraskende, men jeg kan gå med på at de blir lynende forelsket (dyp og ekte kjærlighet til og med) på den korte tiden. Får være litt romantisk av meg og følge strømmen, da. Karakterene generelt er ikke så veldig overraskende, men handlingen er heldigvis ikke så forutsigbar at det blir kjedelig. Snarere tvert i mot, til tider.

Men så kommer noe av det jeg ikke klarte å unngå å legge merke til. Alle er vakre. Seriøst. Den minst pene er “litt pen” (og det er Kate sin beskjedne beskrivelse av seg selv, alle andre kaller henne vakker, pen og sexy). Derfra går det bare oppover. Jeg satt en klistrelapp ved hver gang noen ble beskrevet som “litt pen” eller mer. Det ble 33 lapper, det. Og noen av de lappene markerer to kommentarer. Samtidig lette jeg etter mindre flatterende beskrivelser, og fant ingen. Her er det ingen ordinære mennesker. I beste fall ser en av supervakringene slitne ut (Men de mørke ringene under øynene til Vincent gjør ham bare kjekkere (s. 233): på side 113 kan vi lese at Selv i denne svake tilstanden var han vakker). Her er noen flere eksempler:

Søsteren min var ulidelig vakker. Det rødblonde håret var klippet i en kort fjærklippfrisyre som bare et ansikt med hennes påfallende høye kinnbein kunne komme unna med. Den ferskenmyke huden var oversådd med ørsmå fregner. Og hun var høy, i likhet med meg. I motsetning til meg hadde hun en figur til å besvime av. (s. 14)

Han var slående vakker, med halvlangt, svart hår som bølget opp og bakover fra en bred panne. […]
Alle tre var unge og vakre og glødet av en utstråling som forklarte hvorfor alle kvinnene på kafeen var forhekset av dem. […]
Ved siden av den første gutten satt det en slående kjekk fyr med kroppsbygning som en kampestein, kortklippet hår og sjokoladebrun hud. (s. 20)

Nå som jeg så ham tydelig, ble jeg slått av hvor tiltrekkende han var. (s. 42)

Den gutteaktige hårfrisyren og den lange, tynne skikkelsen kledd i trange, svarte jeans og en falmet, stripete T-skjorte kunne ikke skjule den slående kvinnelige skjønnheten hennes. (s. 95)

Det var utrolig å se meg selv sitte ved siden av denne overjordisk skjønne gutten og si så likevektige ord til ham. (s. 130)

En kvinne sent i tjueårene med et slående utseende satt alene.
Jeg konsentrerte meg om den siste av dem. Tykt, blondt, nesten hvitt hår flommet nedover skuldrene hennes, og de høye kinnbeina og lyseblå øynene ga henne et litt skandinavisk preg. (s. 195)

Han var minst én nitti høy, og så ut som en blanding av en surfer og en fotballspiller: rufsete blondt hår og solbrun hud, men med en kroppsbygning som var kraftig nok til å bryte gjennom en hel forsvarslinje på egen hånd (s. 199)

Kroppen hans var fullkommen. (s. 236)

Han så ut som en gud hentet rett ut av et renessansemaleri, med den brune huden strukket stramt over den muskuløse overkroppen og det svarte håret som bølget bort fra ansiktet (s. 240)

Jeg kunne som sagt kommet med ganske mange flere, men gir meg her. Er det bare jeg som synes dette blir latterlig? La meg bare understreke at alle paranormal-bøkene jeg har lest sliter med dette… syndromet. Det blir så vanvittig platt og kjedelig når alle er slående, ulidelig vakre og ser ut som rett ut av et maleri, en mytologi eller en gammel film.

Men til tross for denne (for min del) åpenbare svakheten, synes jeg Plum skriver greit. Handlingen er også bedre enn forventet, og klisjéene ble ikke så påtrengende i denne som i andre bøker jeg har lest. Dette er en av de paranormal romance-fortellingene jeg kan forstå hvorfor har blitt populær, selv om sjangeren fortsatt er bittelitt feil for meg. Jeg kommer definitivt til å lese oppfølgeren (er jo tross alt den som skulle på turné, men jeg tror kanskje jeg hadde lest den uansett). Jeg koste meg faktisk gjennom store deler av boka, og det var et steg i riktig retning når det gjelder denne sjangeren.

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Flukten fra virkeligheten
Eirinsurr
Marielle
Siljes skriblerier
Leserommet
Bokelskeren
Leselyst

Om forfatteren:
Amy Plum vokste opp i Alabama, men har bodd i Chicago, New York, Paris og London i tillegg til den lille, franske landsbyen hun bor nå med mann, barn og hunden Ella. Før hun ble forfatter, jobbet hun som professor ved Tours University. Hun debuterte med Die For Me i 2011, og har høstet enorm suksess. Oppfølgeren Until I Die kom i 2012, og den siste, If I Should Die kommer i 2013.
Hjemmeside | goodreads