Jeg har ikke skrevet en eneste ren post om debatten som har rast siden bokbloggtreffet – altså angående bokbloggernes rolle i offentligheten og vårt forhold til den profesjonelle litteraturkritikken. Stikk innom Knirk for en fin oversikt over det bloggerne har sagt. Siste tilskudd i buketten så vidt meg bekjent er artikkelen Bokbloggerne tar igjen anmelderne hos NRK. Det har gnagd i bakhodet mitt at det eksisterer endel misforståelser og myter der ute om bokblogger og bloggerne bak dem. Ja, myter. Jeg skal ikke sitte her og si at absolutt alle bokbloggere har rent mel i posen, men min oppfattelse er at synderne er i et absolutt mindretall. Ble vi alle svartmalte på grunn av episoden der Fotballfrue (som ikke engang er en bokblogger) ble avslørt etter å ha forsøkt å selge en positiv anmeldelse til Cappelen Damm? Her kommer i allefall 6 myter jeg ønsker å rydde opp i – selv om jeg er helt for at debatten eksisterer (se myte nummer 6).

1. Bokbloggerne er en homogen gruppe
Nei. Det er vi ikke. Like lite som litteraturkritikerne er en homogen gruppe. Vi er ikke en eneste stor redaksjon der vi alle har kommet frem til at sånn og sånn skal det skrives, og de og de bøkene skal vi skrive om. Vi er individer, alle sammen. På samme måte som at noen kritikere jobber i en bitteliten lokalavis, mens andre jobber i Norges største aviser, er det forskjell på bloggerne, både i skrivestil, bakgrunn, verdier, smak og ambisjoner. Å kaste alle bloggerne oppi samme esken har ingenting for seg. Om det kommer frem at én bokblogg har tvilsomme motiver og ugler i mosen, gjelder ikke dette bokbloggere generelt. Det gjelder det individet.

2. Bokbloggere blir smigret av å få gratis bøker, og føler at de står i gjeld til forlaget/forfatteren
Sludder og pølsevev. First things first: vi startet ALLE å blogge om bøker vi selv har kjøpt. Ingen får gratisbøker før man har etablert seg litt. Så til resten… Det er grenser for hvor smigret man blir når man vet at man blir brukt som et ledd i markedsføring. Det vet de aller fleste av oss som har blogget mer enn et par måneder (og de helt nye har en innkjøringsperiode, sånn er det bare på internett). De av oss som har opplevd å bli sitert på hjemmesider, i nettbutikker og på bokomslag vet godt at dette er markedsføring fra forlagets side. Så hvorfor skulle vi sitte her med hatten i hendene og tenke “wow, så heldig jeg er som får en bok helt gratis…” når vi blir brukt? Det er dessuten ikke som om dette er noe som er forbeholdt et par bloggere. Forlagene opererer gjerne med lister med flere titalls bloggere. Jeg sitter ikke her og føler meg super-spesiell og beæret for oppmerksomheten. La meg vise frem den haugen jeg har av anmeldereksemplarer akkurat nå:

Disse kommer i tillegg til de omkring 15 jeg plukket med meg på bokbloggtreffet, og antageligvis et par stykker som er på vei til meg, ikke godt å si. Bare litt over halvparten av disse har jeg takket ja til eller forespurt på egen hånd, resten dukker på magisk vis opp i postkassa mi (bare så det er sagt: haugen er vanligvis ikke så høy. Hoper seg litt opp rundt deadlines på universitetet). Man trenger ikke høyere utdanning for å forstå at dersom det ikke var lønnsomt for forlagene, ville de ikke ha sendt ut eksemplarer på denne måten. Forlagene er ikke naive virksomheter uten mål, men (i allefall den store majoriteten av) bloggerne er heller ikke så naive at vi ikke ser det. Jeg har aldri følt at forlagene eller forfattere har hatt makt over meg, og de har ikke innflytelse på meningen min. Det vet faste lesere, som har lest slakt her gjentatte ganger – veldig ofte av bøker jeg har fått gratis. Integritet er minst like viktig for meg som den er for de profesjonelle anmelderne – og jeg er kanskje til og med enda mer bevisst akkurat dette nettopp fordi jeg ikke har noen redaksjon som kan backe meg opp. Jeg kunne stå for det jeg skriver. Jeg har tro på at slik er det for majoriteten av mine medbloggere også.

Og hvorfor er det ingen av skeptikerne der ute som tenker at dette er gjensidig utnyttelse? Noe skjevt å se på bloggerne som uskyldige ofre. Forlagene får kanskje en positiv omtale, og jeg får gratis bøker. Dette er en deal som funker for meg med slank studentlommebok. Bare nevner det. Ja, dette hadde vært problematisk om forlagene straffet oss om vi skrev negativt. Det gjør de ikke, så vidt meg bekjent. Ingen av forlagene jeg har vært i kontakt med har vendt meg ryggen om jeg skriver negativt. Og jeg er stadig negativ, hehe.

3. Bokbloggere vet ikke hva de snakker om, og bidrar ikke med noen ting
Det stemmer godt at mange bokbloggere er blottet for relevant utdannelse eller erfaring innen bokbransjen. Jeg har selv tatt grunnleggende emner i litteratur på universitetet (vitnemålet mitt hevder at mine “main field(s) of study for the qualification [altså bachelor i kultur og samfunn] er history og general and comparative literature”), men har enn så lenge ikke jobbet med bøker. Det er andre bokbloggere som er langt høyere utdannet enn meg, mens andre igjen har lang erfaring innen kritikk, bibliotek eller bokhandel, uten å nødvendigvis ha høyere utdannelse i det. Noen studerer litteratur akkurat nå, men i det store og det hele er vi å regne som amatører hele gjengen.

Betyr det at vi ikke vet hva vi snakker om? Nei, det gjør ikke det. Bidrar vi ikke med noe? Jo, det gjør vi. For å si som Henrik Njaa fra Aschehoug gjorde: vi er stemmen fra folkedypet. De profesjonelle litteraturkritikerne har en enormt viktig jobb etter min mening, men det utelukker ikke bokbloggernes rolle. Vi er “folk flest” – “mannen i gata” – “Ola og Kari Nordmann”. Det er ikke rart at forlagene er ivrig på oss, vi kan i mange tilfeller gi et hint om hvordan kundene vil like nye utgivelser. Mange av oss bruker mye tid på diverse nettfora, for eksempel goodreads. Her plukker vi med oss tips om nye utgivelser som de norske forlagene ikke engang har fått snust på enda. Vi bidrar til bredde og mangfold, og til at bøker som ikke fortjener å bli ignorert (dem er det mange av!) får oppmerksomhet. Slik jeg ser det, kan vi fint leve side om side med proffene.

4. Bloggere som bare skriver positive omtaler er inhabile og ikke til å stole på
Det har blitt trukket frem at såkalt positiv kosebokblogging er et sykdomstegn. Det mumles i kriker og kroker at bokbloggere som bare legger ut positive omtaler ikke er til å stole på. De må naturligvis ha blitt farget av at boka er gratis, eller så er de bare generelt redd for å trå noen på tærne. Dette er (kanskje med et par unntak jeg selv ikke kjenner til?) en misforståelse, og den kan bokbloggerne selv rette opp. Jeg vet nemlig at enkelte bokbloggere ganske enkelt ikke skriver om bøkene de ikke likte. Dette er en diskusjon jeg først så på en utenlandsk bokblogg for noen år siden, og jeg husker ikke hvor dette var, men vet at det også gjelder enkelte norske bokblogger. Disse bloggerne leser og misliker bøker de også, men de har en slags policy om at bloggen skal være et positivt sted. Altså: Grunnen til at du bare finner positive omtaler, er at de negative ikke blir publisert – etter bloggerens eget valg.

Hvordan løse dette? Dere bloggere som har et sånt grunnlag (det har ikke jeg, kan man trygt si) bør skrive det klart og tydelig ett eller annet sted på bloggen. Alle bloggere bør i grunn være tydelig på policyen sin (særlig om man omtaler bøker man har fått gratis, sånt bør man alltid informere om i den aktuelle posten!), men dette synes jeg er spesielt viktig for de bloggerne som “bare” er positive, slik at dere ikke fremstiller dere selv som tvilsomme.

Selv de bloggerne som ikke har en sånn policy vil kanskje i all hovedsak skrive positive omtaler. Noen som kan tenke seg hvorfor? Dette er selvfølgelig fordi vi i så stor grad luker ut de bøkene vi ikke vil lese… Vi trenger ikke å lese bøker vi ikke liker, vi kan avbryte når vi vil, og er vår egen sjef. Selv fullfører jeg elendige bøker av ren stahet, og jeg synes det er minst like gøy å skrive slakt som ros. Men det er mange som ikke gidder å kaste bort tida på denne måten. Livet er for kort, også videre.

5. Det er de hersens bokbloggerne sin feil at dårlig litteratur selger
Tullprat! La oss bare få på det rene at “dårlig litteratur” i denne sammenhengen er mer eller mindre ensbetydende med “litteratur som ikke blir snakket om av profesjonelle litteraturkritikere”. Det er mange bøker. Hver eneste uke. Men det konkrete eksemplet som gjerne trekkes frem i denne sammenhengen er Fifty Shades of Grey. Jeg har ikke lest serien, men det er vel ikke akkurat noen nobels litteraturpris-kandidat. Eller … noen pris i det hele tatt-kandidat. Allikevel selger det i bøtter og spann, hauger og fjell. Hvorfor? Mange skylder på bloggerne. Hadde det ikke vært for at vi – de glade amatørene som atpåtil er inhabile rett som det er – hadde snakket om og elsket slike bøker, ville de fått den oppmerksomheten de fortjener: ingen i det hele tatt.

Det forundrer meg igjen og igjen at ingen av skeptikerne ser det åpenbare problemet med dette argumentet: Serieromaner. Profesjonelle kritikere og litteraturvitere har ignorert sjangeren siden tidenes morgen (med noen unntak i disse dager, f.eks. her), men det har solgt. Og det solgte leeeeeenge før enkelte av bokbloggerne i det hele tatt var født (Sagaen om isfolket – kanskje den mest kjente romanserien vi har hatt – gikk fra 1982-1989, jeg er født i 1988). Populær litteratur (og kultur generelt) har solgt uavhengig av hva proffene synes. Vi skal ikke så veeeldig langt tilbake i tid før gretne, gamle menn med skjegg mente at romaner var sentimentalt tull som bare kvinnfolk leste – det var jo selvsagt sakprosa, dikt og episke verk som var ekte litteratur. Jaggu solgte romanen allikevel.

Og la meg bare få si en ting til… Bloggere skriver ikke nødvendigvis positivt om disse såkalt “dårlige” bøkene… Jeg har faktisk til gode å lese en ensidig positiv omtale av Fifty Shades – det går mest i kritiske kommentarer eller hjertesukk. Og hvor myten om at vi skriver om så vanvittig mye ræl kommer fra, kan jeg ikke fatte og begripe. Uvitenhet og overfladisk kunnskap til hva som beveger seg innen norsk bokblogging må være greia. Line har en lesesirkel der mange bloggere leser en hel masse klassikere. Ann Helen organiserer samlesing av Bookerpris-nominerte. Knirk har arrangert samlesing av nominerte til Nordisk råds litteraturpris. Elisabeth har stått bak samlesing av norsk fantasy. Jeg skriver selv om bøker av alle fra Dostojevskij, Dante og Voltaire til Suzanne Collins, Linnéa Myhre og Chad Michael Murray. Det litteraturkritikerne og -viterne definerer som dårlig litteratur er ikke nødvendigvis hovedfokus på en bokblogg, snarere tvert i mot.

6. Bokbloggere bør ikke kunne kritiseres, det er jo bare en hobby
Denne retter jeg mest mot andre bokbloggere som er av den oppfatning av at bare fordi bokblogging er en hobby for dem, er man ikke et legitimt mål for kritikk. Hør her, folkens. Det må vi være, enten vi vil det eller ikke. Vi er faktisk her ute i den store verdensveven og uttaler oss. Dette er offentlige uttalelser. Hvor mange ganger har du ikke selv vært uenig med og/eller kritisert noen som har uttalt seg offentlig om et eller annet? Du har antakeligvis diskutert det med venner og familie, men du har kanskje også blogget om det eller twitret om det. De samme reglene gjelder for oss. Vil du ikke uttale deg offentlig, må du rett og slett gjøre bloggen din privat. Du kan ikke henge opp en gigantisk plakat på en vegg i en hektisk gate og så bli hårsår om noen er uenig med det du skrev på den. Konseptet er det samme på internett. Om du synes det er artig å bli sitert på et bokomslag, må du nesten tåle at du blir sitert på andre ting også, i en kritisk kontekst. Sorry, men det er medaljens bakside.

Jeg sliter dessuten litt med å se hvorfor vi skal kunne frita oss for kritikk når selve konseptet med bokblogging er å skrive om andres tekster. Om jeg slakter hjertebarnet til en forfatter, så kan jeg vel ikke unndra meg å bli trukket frem om noen mener jeg har sagt noe dumt? Dette betyr ikke at det ikke er ubehagelig (det er vel aldri behagelig å bli offentlig kritisert, vil jeg tro). Det betyr heller ikke at all form for kritikk er like heldig. Det må selvsagt være konstruktivt. Nå er jeg riktignok ikke veldig fan av det å henge ut enkeltpersoner som representant for et større problem. Går fint an å snakke generelt, også heller ta opp problemet i kommentarfelt hos de det gjelder.

Jeg er uenig med noe av det som har blitt sagt av enkelte den siste tiden. “Det finnes utrolig mange dårlige bokblogger” har gått igjen. Uheldig retorikk, spør du meg. For det første er jeg rimelig sikker på at en genuint dårlig (eller lite troverdig) bokblogg faktisk ikke vil leve særlig lenge. Internett er rimelig brutalt sånn sett. Det finnes såpass mange gode bokblogger der ute at det er liten grunn til å kaste bort tiden på noe dårlig. For det andre passer ikke setningen til det faktum at vi ikke er en homogen gruppe (jfr myte nummer 1). Hvor “dårlig” en bokblogg er må faktisk måles utifra ambisjonene til bloggeren. Det er ingen mal, og vi er uenig i hva som utgjør en dårlig blogg. Det jeg er helt 100% enig i er at alle bloggere bør strebe etter å være så gode de får blitt. Det skader ikke å skrive litt om hva slags type blogger du er, hvilke mål du eventuelt måtte ha, osv, så leseren vet hvor han har deg hen. Poenget er at disse målene kommer fra deg, og ikke fra utsiden. Det finnes ingen helt konkret fasit på en god bokblogg, og det ønsker jeg meg ikke heller. Så lenge integriteten og troverdigheten din er i behold. Husk at du har makt.

Puh… Sånn… Flere myter som burde være med? Eller er det noe her du slett ikke anser som mytisk i det hele tatt? Rop ut.