Jeg har allerede omtalt bøkene til Britt Karin Larsen her, senest som måndens bok.
Da snakket jeg om De som ser etter tegn; den første boka om taterne/de reisende i en trilogi.
Nå vil fortelle om bok nr. to – og det gjør jeg fordi jeg ikke kan la vær.
De usynliges by er ingen “kosebok” for å si det sånn.
Å lese om behandlingen av taterne, uansett om dette er fiksjon, blir  sterkt. Selv har jeg til tider følt at jeg har vært helt hudløs og med nervene helt utenpå kroppen,under lesingen, for å bruke et konkret bilde.
Disse bøkene tok både min sjele-ro og nattesøvnen fra meg, men det var verdt det!  Det er ikke hverdagskost for meg å komme borte i noe som berører meg så sterkt i bøkenes verden, selvom det har skjedd noen få ganger tidligere.
I bok nr. to følger vi familiene og slektene fra den første boka, videre. Vi beveger oss i tid fram mot 2.verdenskrig.
Fortellingen har et driv som gjør at du helst ikke vil legge den fra deg. Egentlig er det å måtte være på jobben under lesingen en distraksjon. Jeg vil jo bare hjem og lese! Iallefall lengter jeg etter å få komme på trikken og få en sitteplass så jeg kan ta fram boka igjen.
Behandlingen av taterne er så ufattelig å lese om for meg, som aldri selv personlig har vært berørt av deres skjebne. Denne behandlingen av storsammfunnet som innebar alt fra forakt, forskjellsbehandling, tvangssterilisering og tvangsinnleggelse på sinnsykeasyl, i tillegg til frarøving av spebarn og tvangsplassering av større barn på barnehjem, for å nevne noe, gjør noe med deg.
Alle disse handlingene er hver for seg så voldsomme at jeg har undret meg over om dette noen gang er mulig å tilgi?
Det må i såfall være enkeltmennesker som kan være istand til å tilgi dette.  Som gruppe, vil det være nesten umulig for meg å fatte at det går ann å tilgi alle disse overgrepene. Å komme videre er selvfølgelig en forutsetning for å kunne fortsette å leve, men hvilken baggasje må ikke disse menneskene med seg.
Alt er likevel ikke bare elendighet.
Fortellingene til Britt Karin Larsen er også fortellinger om en stolt kultur med lang historie. Et stolt folk som ved samhold og en uvanlig evne til å overleve har greid seg gjennom skiftende tider.
Det som skjærer meg i hjerte er hvor mye av denne kulturen som har greid å overleve fram til vår egen tid, på tross av storsamfunnets mange forsøk på både undertrykking og utryddelse?
Larsen har i tillegg til de tre romanene også skrevet en mer faktapreget bok om romanifolket; Et annet folk. Her lager hun en slags oppsummering av å skrive om dette folket, samtidig som hun har intervjuet en eldre mann av taterslekt. Alfred forteller om sitt liv og her ser vi også eksempler på hva taterne lagde og solgte; for mange drev med handel på bygdene og mange var gode håndverkere.
For deg som ikke kan la vær å lese videre i romantrilogien, så er det bare å sikre seg den tredje boka også; Sangen om løpende hester
 – så får det bli som det blir med sjelefreden – og søvn hvem trenger vel det –
Astrid

Arkivert i:Boktips Tagged: Britt Karin Larsen, de reisende, Romanifolket, tatere