For oss som er interessert i fantasylitteratur (og for de som er interessert i Sci-fi litteratur) finnes det noen priser vi burde følge med på. Det ene er The Nebula Award, en årlig pris for beste fantasy/scifi bok utgitt i USA, og det andre er The Hugo Award, også en årlig forteelse, men som ikke begrenser seg til USA, og som har flere kategorier. Sistnevnte er liksom Dronninga av Awarder blant nerds, slik jeg har forstått det. BokmerkerAxel tipset om Jo Walters sin bok Among Others som nå har vunnet begge de to nevnte prisene. Da er det jo bare å sette i gang og lese.

Boka handler om Morwenna som har mistet tvillingsøsteren sin og har en splitterpine gal og ond mor som søker verdensherredømme gjennom magi. Morwenna sendes til sin far som hun ikke har møtt siden hun var en liten baby, og hans tre søstre. Derfra sendes hun til en kostskole som virker alt annet enn trivelig. Hun savner hjemme som er Wales, hun savner tvillingsøsteren og hun savner alle alvene (the fairies) som hun ser og kommuniserer med uten problemer. På skolen hun går (til forskjell fra Harry Potter) finnes ingen magi, og de alvene som hun treffer på tilfeldigvis er både ikke-kommuniserende og lite spennende. På et tidspunkt gjør hun magiske handlinger for å få venner, og ting begynner å skje.

Det er flere ting å merke seg som gjør denne boka veldig spesiell. For det første er det en dagboksroman. Vi følger Morwenna gjennom hennes egne skriblerier, og vet således ikke helt hva som er virkelig, hvordan verden egentlig er – alt er silt gjennom Morwennas egen penn. Morwenna er en fin hovedperson – vi får mye gode følelser for henne selv om hun både er vrang, har dårlige sosiale antenner og har mange fordommer mot verden rundt seg. Gjennom dagboksformen blir deler av handlingen ganske flat, dette er ikke en bok som strør om seg med action og cliffhangers – den er litt for personlig dagbok, litt for mange hverdager og magien i verden litt for grå og lite tilgjengelig. Likevel kjeder jeg meg ikke når jeg leser. Det tok litt tid før jeg ble sugd inn i Morwenna sitt univers, men når det først skjedde leste jeg boka i et eneste langt drag. Det er en utrolig fin bok som først og fremst handler om sorg. Jeg trakk mange paralleler til mitt eget liv og egne erfaringer. Det er mye klokt som blir sagt og tenkt. Jo Walton har selv sagt at dette er en selvbiografisk roman, og det kan jeg forstå. Jeg kjenner at vi dras inn i sanne følelser og virkelige hendelser. Og det er så rart når man tenker at dette er en fantasyroman. Eller er det en fantasyroman? Magisk realisme? Fantasy light? Eller realisme hvis du bare tror litt (underveis kom jeg på Den Store Nisseboken av Will Huygen og Rien Poortvliet som har et innledende sitat som handler om at de synes det er overraskende og trist at det finnes mennesker som faktisk ikke har sett nisser).

Til slutt på nevnes at boka, i tillegg til å være en bok om sorg, er en eneste lang kjærlighetserklæring til bøker og da science-fiction spesielt. Handlingen skjer i 1979 og 1980 og Walton boltrer seg i referanser til en haaaauuuug med forfattere som jeg bare kjenner en prosent av (Ursula Le Guin). Jeg vil tro at for folk som leste science fiction på denne tida, vil finne at boka er en godteributikk av deiligheter. For meg gikk de fleste referanser hus forbi, og det er litt synd og amputerer nok noe av leseropplevelsen. Men som kjærlighetserklæring til bøker generelt er den veldig god, og en hver bibliotekar kan godte seg i profesjonsglede. Boka er også dedikert til alle bibliotekarer i verden.

Vel, boka var en knallgod opplevelse og jeg fikk lyst til å lese mer av Jo Walters. Jeg avslutter med et sitat som hun begynner med. Det oppsummerer mye av bokas ånd, og det er skrevet av Farah Mendlesohn, Live Journal, 23rd May 2008:

What one piece of advice would you give to your younger self, and at what age?

Any time between 10 and 25:

It’s going to improve. Honest. There really are people out there that you will like and who will like you.