Sjanger: Roman/apokalypse/dystopi
Utgitt for første gang: 2012
Originaltittel: The Age of Miracles
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Laurence Bouvard
Forlag: Whole Story Audiobooks, via Audible
ISBN: 9781471203121
Spilletid: 8 timer, 59 min.
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: What if our 24-hour day grew longer, first in minutes, then in hours, until day becomes night and night becomes day? What effect would this slowing have on the world? On the birds in the sky, the whales in the sea, the astronauts in space, and on an 11-year-old girl grappling with emotional changes in her own life? One morning, Julia and her parents wake up to discover, along with the rest of the world, that the rotation of the earth is noticeably slowing…
****

Tidligere i år kom denne boka ut på norsk under tittelen Miraklenes tid, og da merket jeg meg den med stor nysgjerrighet.

Julia er 11-12 år gjennom denne fortellingen. En dag har plutselig døgnet blitt noen minutter lengre. Jorden spinner plutselig saktere. Hvorfor? Det vet ingen. Det eneste som er sikkert er at denne bittelille endringen skal få enorme konsekvenser. Hver dag blir døgnet litt lenger, og livet blir bittelitt annerledes. Dette er den mest subtile katastroferomanen jeg har lest på lenge. Hvordan klarer vi mennesker å tilpasse oss et liv der naturlover ikke lenger gjelder som før?

Det er det forfatteren undersøker med denne boka. Hun skriver ikke veldig mye om selve katastrofen, hun skriver om livene som påvirkes av det, sett med øynene til en 11/12-åring. Særlig de gangene Julia oppdaget at mamma og pappa har flere sider gjorde inntrykk. Plutselig oppdager hun at de ikke er feilfri – hun ser plutselig to mennesker der to foreldre var tidligere. Forfatteren er flink til å skildre dannelsesreisen Julia blir tvunget igjennom på toppen av alle de vanlige problemene som kommer i denne alderen: vennskap, mobbing, forelskelse og usikkerhet. Også de små detaljene, som astronautene som er fanget på den internasjonale romstasjonen og hvalene som havner på stranden, løfter fortellingen. Alle de tingene vi  ikke tenker på…

Jeg antar at dere er klar over hvor avhengig vi er av at ting som døgnrytme og tyngdekraft holder seg stabilt? Kan du se for deg hvordan kroppen din hadde reagert om døgnet strakte seg ut til å vare 72 timer? Vet du hva som skjer med matvareproduksjon når tilgangen til sollys endres? Konsekvensene blir fort fatale, og dommedagsprofetene spretter frem fra alle kriker og kroker for å overbevise deg om at akkurat deres religion er den rette. Forfatteren klarer å gripe leseren allerede på første side, og holder jevnt over oppmerksomheten vår hele veien med en behagelig språkdrakt.

Jeg ble aldri særlig glad i innleseren. Bouvard leser riktignok med engasjement, men jeg er veldig lite begeistret for innlesere som endrer stemmen for mye til å passe til hver karakter. Hun brukte hovedsaklig en stemme som passet til en ganske stille ung jente, som passet helt greit, men så endret hun stemmen radikalt til å passe til karakterene. Det betyr at hun imiterte en rekke mannestemmer også. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det blir ikke særlig bra når menn prøver å lese med kvinnestemme, og kvinner prøver å lese med mannestemme. Det blir et forstyrrende element som hele tiden snek seg inn i fortellingen. Det blir ufrivillig komisk. Stemmene ble tvunget på meg, det samme gjelder de voldsomme endringene hun gjorde i tonefall, og dette påvirket min opplevelse av boka i negativ retning. Skal man på død og liv ha radikalt forskjellige stemmer, så vææær så snill og ha flere skuespillere istedenfor én som spiller alle. Dette ble for meg et godt eksempel på hvor mye makt innleseren har.

Jeg er usikker på hvor stor grad av skyld innleseren har for at jeg ble litt skuffet over The Age of Miracles. Thompson Walker skriver godt, det er poetisk og rolig gjennom hele fortellingen. Mange passasjer her er vakre. Men handlingen nådde ikke helt opp. Jeg følte at forfatteren hadde helt enormt med potensiale, men så tok hun det aldri helt i bruk. Det… toppet seg liksom aldri. Det er ikke det at jeg synes det var for lite action – det er helt ok. Dette er en saktegående apokalypse som sniker seg på, så den generelle fremdriften er strålende. Men forfatteren kunne ha grepet meg hardere. Jeg tror at dette er en sånn fortelling som kunne ha fått tårene til å trille, men sånn ble det ikke. Kanskje jeg hadde blitt grepet mer om innleseren ikke distraherte meg igjen og igjen.

Jeg anbefaler den allikevel videre, men for best utbytte av den bør du styre unna denne lydbokutgaven. Jeg er redd for at det ødela ganske mye for resten av opplevelsen. Er handlingen troverdig? Tja… Jeg vet ikke hvor mye research som ligger til grunn for boka, men synes forfatteren gjør det hele troverdig i sitt eget univers. Det er alt som skal til. Så får vi bare virkelig håpe at dette forblir fiksjon. Liker du tanken på en rolig, mørk og gradvis apokalypse som skiller seg litt ut fra resten av apokalypselitteraturen, er det definitivt verdt et forsøk. Voksne bør ikke la seg skremme av at historien fortelles gjennom såpass unge øyne – det var et lurt grep fra forfatterens side. Det tror jeg du er enig i om du leser den. Vel verdt tiden jeg brukte på den.

Boktrailere:

Andre bloggere om boka:
Ikke bare ei bok
Kasiopeiias bøker
Sukkerrør
Betraktninger
Beathes bokhylle

Om forfatteren:
Karen Thompson Walker debuterte med The Age of Miracles i 2012. Hun vokste opp i San Diego, California, og studerte engelsk og kreativ skriving ved UCLA. Debuten hennes ble til mens hun jobbet som konsulent i forlag, da skrev hun ofte om morgenen før jobb eller på t-banen. Hun bor for tiden i Brooklyn med ektemannen.
Hjemmeside | goodreads