Egentlig har jeg ikke lyst til å skrive om denne boka. Noen leseropplevelser skal bare skal være innafor, og ikke der ute. Men så fikk jeg lyst til å si noe (uten handlingsreferat og med spoilerfare). At den er veldig veldig fin. At PP skriver helt inn i hjerterota. At tittelen er den beste noensinne. At språket er helt utafor alle støvleskaft. Men også at jeg er litt usikker på om selve fortellingen er stor nok – den er ikke fullendt, boka har ikke samme helstøpte historie som mange av de forrige bøkene til Petterson. Gjør det noe? Tror ikke det. Når jeg kommer til slutten vet jeg ikke helt – er det skjebnedrama eller er det bare en fortelling som plutselig slutter? Og jeg stusser over kvinnene – i denne boka heter hun Berit, og jeg assosierer til hore/madonna-motivet mens jeg leser: På den ene siden en fallen kvinne (gift og utro), men samtidig fremstilles hun så madonnaaktig, som noe opphøyet i sin kvinnelighet – det blir en rar distanse til Berit som person, og jeg blir litt sprø av det. Men så er hun jo en så liten del av boka. For det er Tommy og Jim, Jim og Tommy, og det er veldig veldig fint. Nå har jeg sagt veldig veldig to ganger (tre ganger) og det betyr bare at jeg burde holde kjeft. Så da gjør jeg det.