Tenk deg drømmene dine. En stadig foranderlig bevissthet, en ubeskrivelig tilstedeværelse. Den ekte opplevelse av å gå og gå og aldri komme til døren.
Slik er Philippe Claudels Granskningen.
Da granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved han var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammene av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, villa man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før man hadde sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust blåst ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker.
I Philippe Claudels Granskingen møter vi Granskeren. Granskeren har kommet til byen for å undersøke en rekke selvdrap i Foretagenet. Foretagenet er et ubestemmelig firma som er vanskelig å finne, men som likevel innehar en tilsynelatende altomfattende makt og slik setter standard for selve eksistensen.
Gradvis skal det vise seg svært problematisk, rent sagt umulig, å få gjennomført granskningen. Den ene dagen er alle svært avisende og uvennlige mot Granskeren, den neste overstrømmende og vennlige. Uansett blir Granskerens spørsmål og klager bare møtt med motspørsmål og bebreidelser. På den ene eller andre måten blir Granskeren til stadighet hindret i å spise, drikke og sove. Han blir frarøvet sine klær og må forsvare sin person. Granskeren kan snart ikke vite hva som er virkelig og hva som er uvirkelig, og siden alt er foranderlig er det meningsløst å tilpasse seg.
Selv om Granskeren etter alt å dømme er sendt av noen, får vi aldri vite fra hvor og hvem denne noen er. Finnes det egentlig noe annet enn Foretagende som «utskiller en gåtefull kraft» på Granskeren? Eksisterer granskningen bare i Granskerens eget, vanvittige hode? Hvorfor ønsker man ikke å granske dette samfunnets mørke?
Boken er overraskende lettlest og i begynnelsen av fortellingen liker jeg Granskeren og hans høflige og famlende forsøk på å bevare virkeligheten og anstendiheten i en sinnsyk og selvmotsigende verden. Etterhvert føles det kanskje ubevisst annerledes – og i enkelte og urovekkende øyeblikk tar meg selv i å tenke at det ikke er samfunnet, men granskeren det er noe fryktlig og irriterende galt med.
Granskningen er en surrealistisk science fiction roman som, ikke ulikt for eksempel George Orwells 1984 og Puswagners Soft City, stiller kritiske spørsmål ved samfunnet vårt og som setter lys på vår egen fryktsomme og hjelpeløse vei fremover.
Gunnar Vilberg
Du kan låne Granskningen på Deichman.
Arkivert i:Boktips, Skjønnlitteratur Tagged: Philippe Claudel, Science fiction, Surrealisme 