Samuel Sekel av debutanten Tina Trovik har fått positiv mottakelse både i bokbloggverdenen og i Dagbladet. Nær sagt som vanlig er jeg vel litt mer forbeholden. Boka dreier seg altså om en 13 år gammel foreldreløs gutt som vokser opp hos noen riktig slemme fosterforeldre. Så blir han nærmest headhuntet til Byrået hvor han går på en slags internatskole som kan minne litt om Galthworth. Andre likheter med Harry Potter-bøkene er at Samulel som unge Potter har mystiske arr, av ukjent opprinnelse og har helt spesielle evner.

Samuel er opptatt av å finne sine foreldre, og ellers blir leseren servert et sammensurium av tidsreiser, genmanipulering, DNA-sensorer og annen moro. Det beste med boka er skildringen av Samuels medelever. Her finner vi en del humor som det bare er så altfor lite av i fantasylitteraturen. Faktisk fikk jeg også visse assosiasjoner til de gode gamle Stompa-bøkene. Boka har også litt sårhet; Samuels savn etter en normal barndom og lengselen etter å finne sine foreldre. Ellers består persongalleriet både av slemme og snille og også vanlig for sjangeren; hvem kan man egentlig stole på etc. Fortellingen burde ha vært strammet en god del inn. Dette er første bind i en planlagt serie. Tittelen er litt pussig siden unge Sekel faktisk ikke tidreiser til Paris før et godt stykke uti andre halvdel av boka.

Da er nok Lykke Bakeri av Kathryn Littlewood mer veldreid. Dette er enda en av alle disse tykke småmorsomme og koselige fantasybøkene for barn. Heltinnen er Rose, rundt 12 år hvis jeg ikke husker feil, hun er – i motsetning til sine to brødre – hjelpsom og pliktoppfyllene.

Familien har et bakeri, hvor magi er en viktig del av ingrediensene. En dag må foreldrene reise bort for å avhjelpe en epidemi, og ungene må passe businessen. Og dermed er det duket for nok en Trollmannens læregutthistorie. Inn på arenaen dukker det også en ukjent tante opp. Mon hva hun pønsker på? 

Et grep jeg har sett også i andre oversettelser i den senere tid er at oversetteren tilpasser handlinga til norske forhold. For eksempel kommer tanta fra Tromsø. Man kan ergre seg over det eller godta det. Er dette en ny trend? Eller rettere sagt en trend som er tilbake? Muligens stoff for en litteraturoppgave.

Og så kan vi jo kanskje nevne at forfatteren har det litt morsomt på oss bibliotekarers vegne. Foreningen Bra Bibliotek- Berter er ganske morsom hvis man klarer å la være å irritere seg over bibliotekarklisjéene.