Sjanger: Roman
Originaltittel: Bare ukedager (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Heftet
Oversatt av: –
Omslagsdesign: Yokoland
Forlag: Flamme forlag
ISBN: 9788202391669
Sider: 179
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Forlaget om boka: Hvorfor ikke en roman om ei jente rundt tjue som litt motvillig innleder et forhold til en heller ustabil type, men uten at jenta blir stakkarslig og trenger medynk? Hvorfor ikke en roman om alle turene til legevakta når idioten trenger øyeblikkelig hjelp – IGJEN – og jenta er akkurat forelska nok til å slå følge? Hvorfor ikke en roman om å ligge våken og vente med klump i magen og rent undertøy? Hvorfor ikke en roman om taxiturene hjem, nattmaten fra Deli og jakka og iPoden han la igjen da det egentlig var slutt? Cecilie Aurstads debutroman Bare ukedager er en mangesidig fortelling om det ensidige forholdet mellom et du og et jeg.
****
Ja, hvorfor ikke det, egentlig? Da forlaget spurte meg om jeg ville lese den, takket jeg ja med glede. Av og til er timingen deres akkurat riktig, og nå følte jeg at det var en sånn type bok jeg ville lese. Ung kvinne som flytter til Oslo for å studere, og som plutselig må være voksen og ansvarlig og stabil. Så møter hun en ustabil type, blir hodestups forelsket, men trekkes etter ham på en vei som neppe leder noe godt sted.
Mandag
Alle skal bli sykepleiere bortsett fra meg. De sa de ikke skulle bli det, de sa leger og advokater og økonomer, men så ombestemte de seg når det kom til stykket, sa at det var viktigere med gode jobbutsikter enn penger og prestisje, men at de grua seg til å se blod og lik og sånt. Så trøsta de seg med at de sikkert ble vant med det også, at de etter hvert ikke kom til å tenke noe over det, bare registrere, og alle nikka, én ombestemte seg nesten da noen nevnte at en del av jobben er å re opp senger og vaske folk i rumpa og underlivet, men sa til seg selv at også dét kom til å bli like vanlig som å se blod og lik, og da var det greit igjen. Et annet pluss, sa de, var at mange sykepleiere ble sammen med enten leger eller politimenn.
Sånn åpner fortellingen. Romanen er skrevet i dagbokform, og det funker godt. Humoren til forfatteren blir fort tydelig, og heldigvis blir ikke dette noen klissete kjærlighetssuppe. I det hele tatt! Faste lesere vet at jeg er allergisk mot klisjéaktig romantikk, og det var det heldigvis ingenting av her. Isteden får vi en fortelling som strengt tatt kunne passe til hvem som helst: det å ligge våken og vente på en sms, sørge for at undertøyet er sexy bare for å innse at han ikke kommer til å dukke opp, følelser som kanskje ikke gjengjeldes, vissheten om at det man gjør er litt teit og naivt – men man gjør det allikevel.
Jeg måtte le gjentatte ganger. Saken er at jeg bare hadde tenkt til å lese 20 sider eller noe sånt på senga – klokka var allerede rundt 12. Det endte med at jeg leste ut boka og sovnet etter tre. Den viste seg å være underlig fengende, og noen av dagbokinnleggene var morsomme nok til at jeg måtte le høyt. Godt jeg bor alene. Student, i Oslo. Boka føles realistisk, jeg kjenner igjen for eksempel det å sitte og fortelle seg selv at man ikke skulle ha kjøpt det og det (i mitt tilfelle bøker), fordi nå er man blakk, også gjentar man det neste måned uansett. Hovedpersonen er så menneskelig, gjenkjennelsesfaktoren er høy, selv om vi ikke nødvendigvis hadde tatt de samme valgene i samme situasjon.
Dagbokinnleggene varierer i intensitet og alvor. Der jeg kunne le høyt av enkelte notater, ble jeg trist andre. Den sårheten og ensomheten man gjerne føler når man flytter hjemmefra for første gang ligger mellom linjene, ofte intensivisert av frustrasjonen hennes i forbindelse med forholdet. Gjennom hele tiden hennes i studentkollektivet hører hun med jevne mellomrom krangling fra en av leilighetene i etasjen over. Det er en mannsstemme hun hører, og han er ikke særlig snill med kona si. Nå kan det riktignok hende at kona ikke er noe snill tilbake, for bare stemmen hans er høy nok til å høres, men det gir ikke akkurat noe glansbilde av langvarige forhold. Tvert i mot.
Parallelt i etasjen over
Gjennom gulvet sa han at han hadde begynt å tenke alvorlig på seksuell omgang med andre damer og hadde gjort det for lengst om det ikke var for den jævla ringen,
RINGEN, sa han sånn.
Det tok meg ikke lange stunden å lese hele boka, og det var en fin opplevelse. Forfatteren har skapt et jeg det nok for de aller fleste (jenter i allefall) vil være mulig å kjenne seg igjen i på en eller annen måte. Hun er en av mange tusen studenter som flytter hjemmefra, forsøker å stå på egne bein og havner i et forhold hun kanskje kunne ha klart seg uten. Hvordan skal hun forholde seg til det? Med et nøkternt språk flyter fortellingen avsted, og jeg ble oppriktig nysgjerrig på hvordan det kom til å gå med hovedpersonen til slutt. Definitivt verdt tiden jeg brukte på den.
Andre bloggere om boka:
Bok-Karete
Hjartesmil
Om forfatteren:
Cecilie Aurstad (f. 1987) debuterer som forfatter med Bare ukedager. Hun vokste opp på Nesbyen i Hallingdal og har studert ved UIB og Westerdals. Siden 2010 har hun jobbet i ELLE.
