En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Ååå, nerden i meg jubler (nerden er en vesentlig del av meg)! 130 sider inn i denne boka, og jeg er fortapt. Om Ready Player One av Ernest Cline holder samme nivået hele veien, er dette glatt en ny favorittbok, så jeg krysser fingrene for det. Jeg har hatt den på ønskelista leeeenge, og ble lykkelig da dette var en av bøkene vi kunne plukke med oss på bokbloggtreffet. Dette sier forlaget om boka:

Året er 2045. Verden er blitt et tilnærmet ubeboelig sted der lovløshet, store korporasjoner, fattigdom og energikriser har drevet en hel befolkning over i en massiv virkelighetsflukt. Wade Watts gjør som resten av verden og rømmer de nedtrykkende omgivelsene ved å bruke hver våkne time koblet inn i OASIS, et virtuelt utopi som lar deg være hvem du vil, hvor du vil. Et sted der du kan leve, spille, lære og forelske deg. Og i denne virtuelle verdenen har OASIS’ skaper skjult en rekke umulige gåter som kan gi den som løser dem en enorm formue, og enda større makt. I årevis har millioner deltatt i jakten på den absolutte pris, og i årevis har jakten ført de lenger bort fra den bistre virkeligheten som omgir dem. For å finne løsningen på gåten har OASIS’ geniale, og gale, opphavsmann sørget for at alle må fordype seg i hans egne besettelser for å finne løsningen. Og besettelsen? Åttitallets populærkultur. Men virkelighetsflukten blir et spill om liv og død da Wade Watts en dag plutselig snubler over løsningen på den første gåten. Referansene strekker seg fra John Hughes komplette filmografi til Pac-Man, og gjør Ready Player One til en hysterisk morsom og tankevekkende hyllest til tiåret alle elsker å hate.

Smakebiten kommer fra den siden jeg er på nå, 133:

Ett millisekund senere sto jeg inne i en god, gammel åttitalls telefonkiosk plassert inne på en gammel busstasjon. Jeg åpnet døren og gikk ut. Det var som å komme ut av en tidsmaskin. Flere ikke-spillende karakterer gikk rundt, alle kledd i åttitallsklær. En dame med en enorm, ozonødeleggende sveis nikket rytmisk på hodet, der øretelefonene fra en veldig stor Walkman satt. En unge i grå hettejakke lente seg mot veggen og jobbet med en Rubiks kube. En punkrocker med piggsveis satt i en plastikkstol og så på Riptide på en myntdreven TV.