Det er ingen hemmelighet at jeg er STOR fan av Kate Morton. Jeg har lest alle bøkene hennes, og da The Secret Keeper nettopp ble sluppet, så var det bare å legge alt til side å vie livet til 600 sider mystikk, drama og romantikk. Dessverre nådde ikke boka opp til hennes vanlige standard, men den var langt fra dårlig.
Denne gangen hopper vi mellom vår egen tid og krigsårene 1938 – 1941. I vår tid er hovedpersonen Laurel som reiser hjem til sin mors dødsleie. Laurel har gjennom et helt liv vært plaget av at hun som 16-åring var vitne til at moren drepte en fremmed mann foran huset deres. Hvem var mannen? Nå Laurel kommer hjem til sin gamle mor begynner hun å lete etter svar. Hun kommer over ting fra som ikke stemmer overens med det bildet hun selv har av sin egen mor. Vi dras tilbake til morens liv under andre verdens krig i London. Dorothy, Laurels mor, er således hovedpersonen i tidslinjen fra krigen. Det er denne tidslinjen som er den mest spennende, det er her drama skjer. Laurel sin historie handler bare om hennes arbeid med å finne hemmelighetene som moren bærer på.
Det er en familiesaga, og det er en kjærlighetshistorie. Det er typisk Kate Morton stil med et intrikat plott, en vev av hendelser, mye mystikk og mange hemmeligheter. Nam nam. Det er veldig mye jeg liker med denne boka også. Jeg liker karakterene, særlig Dorothy, Jimmy og Vivien. Jeg liker måten hun skriver på som suger leseren inn i sidene, og jeg liker stemningen hun bygger gjennom mysteriet.
Når jeg skriver at boka ikke når helt opp, så er det kanskje først og fremst fordi jeg synes plottet er såpass avansert, at en del av fortellingen blir konstruert – litt stivt – for å klare å holde linjene og for at det hele skal henge sammen. Det kommer en stor avsløring mot slutten, den gjettet jeg omtrent halvveis i boka, og da ble noe av brodden tatt vekk. Jeg tror (etter å ha lest omtaler på amazon.com av boka) at jeg kan slå meg selv på skulderen og si jeg var dyktig som gjettet det (for det er veldig mange som ble skikkelig megaoverrasket til slutt), men det er et plott som faller litt sammen når man først har gjettet hva det dreier seg om. Det er også måten hun siler informasjon på som fungerer dårlig. Jeg forstår at vi som lesere må få gradvis mer informasjon som leder oss mot mysteriets indre kjerne. Men det blir litt for mange scener av typen «moren sier noe viktig, men så sovner hun midt i det spennende…» eller «moren skal akkurat til å fortelle mer, men da kommer en pleier inn og vi blir avbrutt…» eller «broren ringer med viktig info fra London, men mangler penger så de blir avbrutt midt i setningen….». Men også f.eks. dagbøker og brev hun finner er tidvis lite troverdige for de snakker i gåter og sier veldig lite. Det skinner igjennom at det er en forfatter bak som tviholder på informasjon, men som drypper små lekasjer gjennom konstruksjoner i teksten. Og da blir det altså litt for konstruert, og det tenderer til kjedelig – selv om slutten innfrir og jeg kjente det pressa godt på i øyekroken.
Men – jeg er superfan av Kate Morton også etter å ha lest denne boka. Et forfatterskap består ikke bare av perler, så jeg har allerede begynt å glede meg til neste. Skriv på Kate, skriv på!