Sjanger: Roman (ungdom)
Originaltittel: Beistet
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Illustrert av: –
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202390372
Sider: 123
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Jeg har mottatt denne boka som del av Cappelen Damms bokbloggturné, som innebærer at en rekke forskjellige bloggere skriver om boka i løpet av ei uke. I går var det Lena som sparket igang turnéen, og i morgen fortsetter Ingaplinga, men i dag er det min tur.
****
Forlaget om boka: Mona er på konsert med sin store helt, rapperen EK. Hun er blant de heldige som får komme backstage, og der får hun møte ham personlig. Mona ender med å bli med EK hjem samme natt, som i et romantisk eventyr. Morgenen etter er situasjonen helt annerledes. Mona dumpes på verst tenkelig vis. Han skylder på ølbriller og kaller henne for et beist, men hvem er egentlig beistet her? Beistet er en humoristisk vendetta mot de vellykkede og berømte med makt til å såre.
****
Nok en gang har jeg lest en ungdomsroman. Og nok en gang møter jeg følgende problem: norske ungdomsbokforfattere pusher ikke grenser. Det gjelder nok ikke alle, men dette er en tendens jeg ser så klart og tydelig når jeg leser bøker med tilsvarende målgruppe fra utlandet. Mer om det straks.
Vi blir altså kjent med Mona, som er stor fan av rapperen EK. På en konsert får hun en fantastisk mulighet: å bli med på samme fest som ham. Og som om ikke det var utrolig nok i seg selv, finner de tonen. I så stor grad at hun blir med rapperen hjem og mister jomfrudommen. Alt er helt perfekt. Helt til morgenen etter. Da faller alt fra hverandre når hun overhører ham snakke på telefonen, om hvor fæl hun er, og hvor full han må ha vært for å i det hele tatt ville gå til sengs med et beist som henne.
“Hun er skikkelig feit! Du skulle sett! Og den teite sveisen! Ja, hun ligger i senga mi og purker nå. Hvor full kan jeg ha vært? Hun ser faen meg ikke ut. Trodde aldri jeg skulle røre det beistet. Fatter ikke hva jeg kan ha tenkt på.”
Mona står urørlig i døråpningen. Det er som om alt blodet forlater kroppen, hun blir stiv og iskald.
Reaksjonen til Mona er den samme som veldig mange gutter og jenter kan kjenne seg igjen i: det å stå foran speilet og virkelig hate det de ser. Ekkoet etter det han sa spretter frem og tilbake i hodet hennes, og han har jo rett. Hun er jo dritstygg. Hun mener hun ser det selv. En ufin kommentar og det skjøre selvbildet hun hadde går i tusen knas. Mona begir seg ut på en reise som skal gå på helsa løs. Så langt treffer forfatteren helt blink.
Det er bare det at alt gjøres så enkelt. Dette er en roman med tematikk som glatt passer for jenter i 16-årsalderen, men både språk, lengde og gjennomføring minner om ei bok som er skrevet til 11/12-åringer. Faste lesere har sett meg klage på dette før, blant annet angående Dødsreisen og Farlige spor. Jeg opplever det som undervurdering av den tenkte leseren. Hva er greia med det? Utenlandsk litteratur med den samme målgruppen (når det gjelder nivå og tema) skriver lange serier (Gone-serien til Michael Grant for å nevne den første jeg tenkte på, hver bok på flere hundre sider). Selv de som bare skriver ei bok, skriver 2-400 sider. I samme font som voksenbøker. De fleste norske ungdomsbokforfattere jeg har lest skriver drøye 100 sider, i en større font (passer på å nevne hederlige unntak, som Sigbjørn Mostue og Jan Henrik Nielsen. I sistnevntes tilfelle gjør det ingen ting at boka er kort.)
Det blir rett og slett pinglete. For all del, Beistet er en helt ok roman. Den har en start, en fortsettelse og en slutt. Mange vil kjenne seg igjen i følelsene til Mona, selv om hendelsesforløpet utvikler seg ganske så urealistisk. Ikke akkurat veldig mange som kan kjenne seg igjen i måten Mona får sin hevn på, for å si det sånn. Men det er helt ok, det er skjønnlitteratur det går an å drømme seg bort i. Problemet er bare at det ikke blir mer enn “helt ok”, heller. Hvor er utfordringene? Overraskelsene? Det kreves absolutt ingenting av leseren. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg leste Ringenes Herre i 14-årsalderen. Jeg er fullstendig klar over at ikke alle er på det nivået, men jeg har inntrykk av at her i Norge er det fryktelig vanskelig å lage en mellomting mellom det avanserte og det helt grunnleggende. Enten så er du 12, eller så er du 25. De i mellom nedprioriteres; i beste fall får de et passende tema i for ung forkledning.
Men altså… Det er ikke meningen å slakte Beistet. Satt i norsk sammenheng med den tendensen jeg beskriver er den helt grei. Den pirker borti særdeles viktige temaer, som selvtillit og kroppsbilde. Ungdom som sliter med leselysten/-evnen vil sikkert synes den er et fint alternativ. Alle andre vil nok heller vende blikket mot utlandet. Er du vant til Twilight, Gone eller Divergent, blir ikke dette rare greiene i forhold. Det er vel og bra at den svake leseren blir ivaretatt, men må det skje på bekostning av resten?
Andre bloggere om boka:
Lena
Om forfatteren:
Ingunn Aamodt (f. 1965) er bosatt på Frogner i Sørum. Hun er utdannet lærer i kunst og håndverk, men har jobbet som forfatter på heltid siden 1998. Hun er en av de tre forfatterne bak grøsserserien Marg & Bein, og har også utgitt serien om Marlena Evensen. Ingunn Aamodt vant ARKs barnebokpris 2010 for Dukken.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads
