Musikeren David Sylvian trengte tekster til en installasjon. Oppdraget gikk til forfatter Paal-Helge Haugen, som laget tekster boken Uncommon Deities. Der forteller han om ti ting som ikke har guder, men som han mener burde ha det. Han skriver om guder for blant annet veikryss og ørsmå øyer.

Paal-Helge Haugen, skriver om guder for encellede organismer og andre ting. (Foto: Ada D. Bjøranger/NRK. Instagramfilter: rise)

Tekstene var et oppdrag fra den britiske musikeren David Sylvian som skulle bruke dem til en installasjon på Punkt-festivalen i Kristiansand. Senere ble tekstene brukt på en cd der David Sylvian igjen leser dem opp.

David Sylvian i november 1982. (Foto: Wikipedia)

David Sylvian er en engelsk sanger og låtskriver. Han startet i et band med tre gode venner, Mick Karn, Rob Dean og Richard Barbieri og broren hans, Steve Jansen. Bandet fikk etterhvert navnet Japan og dette bandet var starten på David Sylvian’s karriere. På 1980-tallet gikk David Sylvian fra å spille i band til å være soloartist. Det gikk veldig fint for ham og Sylvian har blitt en suksessfull artist.

Da Paal-Helge Haugen skulle lage disse tekstene til David Sylvian fikk han tittelen på boken, Uncommon Deities, og sto ellers ganske fritt til å skrive det han selv ville. Da han fant ut hva han ville skrive om, var det neste steget å finne ut hvilke ting som trengte guder, eller hvilke ting han ville lage guder for.
– Guden for veikryss var den guden jeg kom på å skrive om, forteller han.
– Det vanskelige var å velge ut kun ti, fordi det er jo så mange ting som det kan finnes guder for!

Paal-Helge Haugen valgte noen av de mest tilfeldige tingene han kunne komme på, som for eksempel en gud for veikryss. Ellers ville han også ha med en gud for encellede organismer og en gud for adverb. Guden for adverb skal visstnok være den guden som ligner mest på mennesker. “Av alle gudar er det han som står menneska nærast”, står det i boken.

GUDEN FOR ADVERB
Av alle gudar er det han som står menneska
nærast. Kvart einaste ord som unnslepp oss
tar han imot og legg på plass i sitt kartotek.
Det blir stadig utvida, og strekker seg inn
i skyene. I kartotekets korridorar går han
dagleg og letar etter det perfekte adverbiale
avtrykket av tilværelsens gråtonar. Han er i
ferd med å stave seg gjennom verdens samla
ordforråd, levande og dødt, i tillegg til det
himmelske vokabular. I aserbadjansk finst ingen
adverb, berre slyngande antydningar i resten
av språkmassen. Gud for adverb finn dette
djupt bekymringsfullt. Adverbet er ettertankens
ordklasse. Når adverbet kjem til overflata av
menneskets språk, er barndommen over. Resten
av overlappande gråsoner, i fornuftens domene, i
det tankefulle mellomrommet mellom spørsmål
og svar. Sanningane har kort halveringstid. Slik
er hans evangelium. Han forstår vårt behov
for å fomulere verden, men det er hans misjon
å avsikre det altfor sikre, og han kan berre
opplyse dei som søker opplysning. Når han talar
er vokalane duse og konsonantane små steinar
spreidde ut over ei stor slette av skiftande
nyansar. Han gøymer seg i torevêr og fryktar
lynets kløyvde tunge, den er eintydig. Han søker
tilflukt i ei mjukt lindrande tåke. Det einaste han
etterlet seg, er lyden av prøvande steg.

Du kan høre forfatteren lese teksten her, og høre det på Diktafon på P2 10. november.

Ellers er også abdikasjonens gud en viktig gud for Paal-Helge Haugen. Det er han som ligner mest på de kristnes gud. Han passer på oss, forklarer poeten, og skriver: Det han mest av alt fryktar er ein verden der graset gror historielaust, utan oss.

Skrevet av Ada D. Bjøranger

Hva synes du vi trenger en gud til? Det hører vi gjerne om i kommentarfeltet!