Over 1000 sider fantasy: The Way of Kings, første bind i Brandon Sandersons nye serie The Stormlight Archive – delt i to bøker og jeg har lest begge. Sanderson har sagt selv at han har lenge ønsket å skrive en stor og episk serie, og her drar han virkelig til. Han maler med stor pensel og tar oss med inn i et nøye gjennomtenkt univers. Vi følger flere parallelle historier, men hovedpersonen er vel Kaladin, en 19 år gammel gutt som har opplevd mye i sitt korte liv. Han ble opplært av faren til å være kirurg, men gjennom en krig har han falt helt ned til bunnen av samfunnet, han blir en brobærer, i en såkalt brigdecrew – det er slavene som bærer broene som skal føre soldater og krigere over de enorme avgrunnene ute på The Shattered Plains der kongen fører en lang og utmattende krig etter at hans bror for mange år tilbake ble myrdet. Kaladin viser store lederegenskaper, slossferdigheter og han har også mange merkelige opplevelser knyttet til mer magiske fenomener. Han har verdens kuleste lille fe som følger han, Syl.
Vi følger også Dalinar og hans sønn Adolin, begge krigførere for kongen. Faren Dalinar har begynt å hallusinere under The High Storms, store stormer som stadig vender tilbake og som gjør at folk må finne tilflukt når de herjer som verst. Shallan er en annen person vi følger, en rik jente med en familie som har opplevd økonomisk ruin, hun er på leting etter et artefakt som må stjeles for at familien skal kunne overleve.

Syl og Kaladin, tegnet av Dixon Leavitt

Det er ett eller annet med Sanderson sin måte å skrive på som jeg liker. Jeg har jo lest hele Mistborn-serien hans tidligere, og hadde høye forventninger til denne. De innfris ikke helt. For å ta det positive først så er Sanderson en ener når det gjelder å skape gjennomtenkte, troverdige og interessante universer som funker som fy. The Shattered Plains er utrolig bra laget, han bygger brikke etter brikke og alle miljøer er veldig visuelle. Han gir oss mye bra bakgrunnsinformasjon og baker inn historie og kunnskap om samfunnet gjennom fortellingen. Det er mykt, fint og lett å lese. Også visuelt er bøkene veldig fine – det er tegninger og illustrasjoner som gjør den estetiske opplevelsen enda større. Jeg liker mystikken han bygger, begrepene han lager – f.eks. det at Kaladin sies å være Stormblessed, fordi han aldri dør uansett hva han blir utsatt for og fordi han sies å bringe lykke. Rollen The High Storms (altså været ja) har for historien (vi skjønner det er viktig, men ikke hvorfor) er veldig kult laget. Jeg liker noen av karakterene godt, kanskje særlig Dalinar og den konflikten han opplever med sønnen Adolin.

Detalj fra boka

Men – MEN – jeg har nevnt det før med Brandon Sanderson, og jeg nevner det igjen: Han bruker for god tid, han er for tro mot sin egen tanke om hva boka skal være, han glemmer leseren sin, og det blir for langt og for trått innimellom. Igjen kunne han med hell ha kuttet med hard hånd – sikkert 300 sider til sammen. Minst. Jeg tåler det ganske bra, fordi jeg synes det han skriver er såpass stemningsfullt. Mannen min derimot, har gitt opp Brandon Sanderson for godt etter denne boka, nettopp fordi det blir for kjedelig.

En annen ting jeg blir halvsprø av er at Sanderson har en hangup når det gjelder en helt spesiell type karakter, nemlig den ultimate paladin. Vi møter en utrolig rettskaffen mann som blir dårlig behandlet, men som aldri gir etter for det han tror på og det han ønsker – en kriger med alle verdiene på riktig plass. Som litterær figur blir det litt for prektig, litt for kjedelig, litt for rigid. Jeg savner litt mer ruskete karakterer. Kaladin i denne historien er egentlig en kopi av Raoden, hovedpersonen i debutboka hans Elantris. De er klin like. Og jeg kjenner igjen mange sider fra Eland i Mistbornserien også, særlig hvordan han utvikler seg mot slutten i trilogien. Det er helt tydelig at denne arketypen er Sanderson sin Jesus (og han er forøvrig mormoner, så sammenligningen er ikke uten grunn).

Brandon Sanderson har vært en favoritt hos meg, men han utvikler seg litt i gal retning. Jeg skal absolutt lese neste bind også, men jeg håper han strammer inn og overrasker oss litt på karakterfronten så det ikke blir så strigla. Jeg håper han gjør det, for han skriver mye bra.