Uuups! Ikke før hadde jeg trodd at jeg kunne gi meg i kast med å lese de nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris dumpa det enda en ungdomsbok ned på pulten min.
Boka heter Charliblogg og er skrevet av Eldrid Johansen. Boka er også sendt ut på bokbloggturné og det ser ut som at de fleste anmelderne … unnskyld bokbloggerne, ikke liker hovedpersonen. Og hovedpersonen er jo ikke akkurat av de mest sympatiske og sjarmerende personer i norsk ungdomslitteratur. Men hallo! for å si det med ungdomsspråket, dette er altså et valg forfatteren har tatt, og hun burde få kred for dristighet. Boka er skrevet i jeg – person, altså hele tiden fra hovedpersonens synsvinkel.
Det kan være fristende å sammenlikne med persongalleriet i bitchy chic-litt ala gossip girl og Små søte løgnere. Men i motsetning til disse bøkene har denne forfatteren et budskap og boka har moral. Kan jo også berolige med at hovedpersonen gjør en handling med ganske god feelgoodfaktor helt i slutten av boka.
Og hovedpersonen, det er altså Charlotte, 15 år, interessert i klær og moter etc, kjenner alle kodene, og som til sin store fortvilelse må flytte fra byen til et lite møkkasted fordi moren (fysioterapeut) har fått ny jobb. Her veit ingen hva som er ” in og funker” og alle bommer på det riktige klesmerket.
”Alt og alle er bare en grå, tjukk, intetsigende, fiskebollespisende masse av fargesvake, ustilige, pregløse individer uten en eneste selvstendig tanke”
Mottakelsen i den nye klassen er mildest talt dårlig, og hun blir fra dag en utsatt for så mye ondskapsfull mobbing at man kan lure på om det virkelig er mulig at ungdomsskolejenter kan oppføre seg sånn. I fokus er spesielt tre jenter, alle med sitt å slite med skal det vise seg.
Men hevnen er søt, og Charlotte oppretter en blogg hvor hun henger ut bygda og dens befolkning på en ganske infam måte. For ikke bli avslørt, anonymiserer hun og redigerer bildene slik at ingen kan gjenkjennes. I løpet av kort tid blir bloggen svært populær. Før katastrofen. Og fallet blir stort.
Dette er en skikkelig pageturner av en bok. Selv om det er det en ganske uforutsigelig målgruppe vi har med å gjøre drister jeg meg til å tippe at boka vil slå an. Kanskje en mulig UPris-kandidat.
Bokas hovedtema er som det skulle ha kommet fram nå mobbing både i den virkelige og den digitale verden, og gudene veit hva som er verst. Typisk nok søker ikke Charlotte hjelp før det har gått helt galt, men heldigvis er det kloke ( kanskje litt overtydelige) voksne som da tar grep. Boka viser at det lønner seg å si fra, og at det i hvert fall ikke kan bli verre.
Slutten er troverdig, det er en ganske åpen slutt, og selv om Charlotte ikke får det enkelt kan noe tyde på at ting kanskje kan ordne seg. En forsiktig optimistisk slutt med andre ord. Jeg likte også at hovedpersonen er så offensiv og at hun ikke blir framstilt som offer. Og hun har så absolutt integritet.
Av de positive voksenpersonene er det også en gråhåret bibliotekar på rundt 60 år. Som attpå til heter Åslaug! Dermed skulle forfatteren i hvert fall ligge godt an til å vinne årets pris i bibliotekarklisjeer!