Jeg tillater meg å skrive litt om et spill denne gangen, siden det tross alt er basert på tegneserien av samme navn (som også har inspirert til den velkjente TV-serien). Det er Telltale Games som står bak spillet, og det har de delt i fem episoder. Stilen har de lagt tett oppunder tegningene i originalen, som du sikkert ser i bildet over; grafikken er tegneserieaktig. Fortellingen starter i baksetet på en politibil. Der sitter hovedpersonen, Lee (mannen i blålilla skjorte på bildet), i håndjern og henger med hodet. Den eldre politibetjenten bak rattet kikker på ham i speilet og sier at han tror han er uskyldig, men Lee ser ikke ut til å mene det. De er på vei ut av Atlanta, og møter flere politibiler med sirener som i full fart er på vei inn i byen, før de kjører på en person. Eller rettere sagt, en zombie.

Lee blir slått bevisstløs og våkner til en verden der de døde ikke lenger er døde. Han har skadet beinet, men kommer seg med nød og neppe over et gjerde og inn i en hage. Han oppdager at huset er tomt, men finner ei lita jente i trehytta utenfor. Clementine er åtte år, og foreldrene hennes var i Savannah (langt unna) da det hele begynte. Utifra beskjedene på telefonsvareren står det neppe bra til med dem. Og der har du utgangspunktet: en mann som var på vei til fengsel og ei åtte år gammel potensielt foreldreløs jente i en verden som er i ferd med å gå til helvete.

For å si det som det er: Dette er på ingen måte noen ny Left 4 Dead, Killing Floor eller Dead Island. Dette handler ikke i første omgang å blåse huet av udøde (selv om du blir nødt til det og fra tid til annen). Det handler om valgene du tar; hva du sier og hvem du sier det til. Det handler om hva du velger under press, og konsekvensene dette får for deg i fremtiden. Vær du sikker. Valget du tar i desperasjon i en av de første episodene biter deg gladelig i rumpa i en av de siste. Og du? Du må bestemme deg fort – betenkningstiden din er ytterst begrenset, akkurat slik den hadde vært i en tilsvarende situasjon i virkeligheten. Handlingen formes av valgene dine, og i en verden som har gått av hengslene er det sjelden åpenbart hva som er gode og dårlige valg. No pressure.

Om du tillater deg å leve deg inn i historien, risikerer du en følelsesmessig berg-og-dalbane. En venn av min bedre halvdel karakteriserte spillet som “the saddest shit I’ve ever played.” For å illustrere trakk han frem det å måtte velge hvem som skal leve, hvem som skal få spise, og hva man skal fortelle ei lita jente som er vettskremt når det egentlig ikke finnes noen trøst. Jeg ble selv liggende våken å angre på et av valgene jeg tok i en av situasjonene, og måtte starte episoden på nytt for å rette opp det jeg selv så på som en moralsk brøler. Jada, det er bare et spill, men nei, det er ikke bare det heller. Når så mye av din rolle er å ta alle de vanskelige valgene blir man litt påvirket.

Liker du tegneserien og/eller TV-serien? Gi dette spillet en sjanse. Du har muligens unngått zombiespill (kanskje med unntak av Plants vs Zombies?) fordi du ikke er begeistret for tanken på å løpe rundt i et adrenalinrush med hagle eller motorsag og partere udøde. Det står ikke i fokus her. Dette handler om medmenneskelige relasjoner og umulige valg. Ja, du må tenke fort, men ikke på samme måte som i en av de mer typiske skyterne. Om du tør å ta på deg ansvaret for ei lita jente under zombie-apokalypsen, er dette absolutt spillet for deg. Clementine er forøvrig en av de fineste spillkarakterene jeg har vært borti på lenge.

Og slutten? Jeg er sikker på at jeg døde litt inni meg. Man må ha et hjerte av stein om man ikke blir blank i øynene (eller gråter i bøttevis) av en sånn finale. Internett er stappfull av folk som mener det samme, men jeg tror det er best at du spiller spillet før du googler. Traileren nedenfor er trygg, da!