Sweet Tooth er den nyeste boka til Bookerprisvinner Ian McEwan, den er helt rykende fersk.
Jeg vet ikke hva det er som gjør at Ian McEwan ikke griper meg. Jeg har forsøkt å lese bøker av ham tidligere, og det funket ikke så bra, helt til jeg leste On Chesil Beach som virkelig var en av de beste bøkene jeg har lest. Etter det er det som om jeg alltid får lyst til å prøve igjen. For å få tilbake den stemningen og opplevelsen jeg hadde den gangen jeg leste On Chesil Beach. Men det skjer ikke, og det skjer heller ikke med Sweet Tooth. Hvorfor ikke? Det er jo ikke det at han skriver dårlig – for det gjør han ikke. Vaskesedlen fikk meg til å få lyst til å lese:
Serena Frome, the beautiful daughter of an Anglican bishop, has a brief affair with an older man during her final year at Cambridge, and finds herself being groomed for the intelligence service. The year is 1972. Britain, confronting economic disaster, is being torn apart by industrial unrest and terrorism and faces its fifth state of emergency. The Cold War has entered a moribund phase, but the fight goes on, especially in the cultural sphere. Serena, a compulsive reader of novels, is sent on a secret mission codenamed Sweet Tooth, which brings her into the literary world of Tom Haley, a promising young writer. First she loves his stories, then she begins to love the man. Can she maintain the fiction of her undercover life? And who is inventing whom? To answer these questions, Serena must abandon the first rule of espionage – trust no one. (hentet her)
Men det er noe med at når jeg leser ser jeg bare bokstaver på et ark. Jeg må lese samme side om og om igjen, jeg trenger ikke gjennom ordene, jeg får ingen bilder i hodet og jeg assosierer ikke til andre ting. Oppmerksomheten min glipper unna, og jeg leser de samme passasjene tre og fire ganger for å få med meg hva som står. Så kommer det passasjer hvor jeg hekter meg på, og tenker at Nåååå Mister McEwan, nå er vi i gang, men så sporer han av; anekdoter, små foredraglignende passasjer, tanker om situasjoner og personer – og jeg mister nerven og historien, og så må jeg…ja, lese siden en gang til. Jeg lurer på om han er for intellektuell eller rasjonell eller detaljert eller distansert eller assosiativ eller…. jeg vet ikke, men jeg er ikke med.
Jeg leste 135 sider, men så la jeg den vekk.
Les heller Har du lest sin omtale som er mye grundigere og bedre enn min, og ikke minst er den veldig begeistret.
Kan hende jeg er ferdig med McEwan egentlig.