Sjanger: Roman
Originaltittel: Stryk meg over håret (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Omslagsdesign: Designea
Forlag: Commentum
ISBN: 9788282330831
Sider: 265
Kilde: Anmeldereksemplar
****
Forlaget om boka: Guro er en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin. Alternativet er å dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv. Hos Marie, en eldre kvinne i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter Guro for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen. Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.
****
Jeg er fryktelig delt når det gjelder denne boka. På den ene siden er det mye forfatteren får til, men på den andre siden har boka flere svakheter jeg ikke klarer å unngå å legge merke til. Jeg sitter igjen med en voldsom ambivalens.
Guro er en voksen kvinne som tilsynelatende har det fint, med god jobb og greier. Under fasaden ligger det allikevel en spiseforstyrrelse, og i følge legen har hun ikke noe annet valg enn å bli frisk om hun har lyst til å leve. Når et jobbtilbud om å være en slags selskapsdame for en eldre dame i Provence i Frankrike, velger hun å ignorere legen og flykte dit for å få alt på avstand. Alt hun trenger er litt fred og ro, ikke sant? Njaaaa… Er det så enkelt? Det viser seg at oppholdet skal føre med seg både oppturer og nedturer, og et oppgjør med fortiden som ser ut til å ha mer å si for henne nå enn hun først antar. Etterhvert som tiden går og hun blir kjent med Marie og Dominic, kjekkasen som jobber på vingården, rulles fortiden opp, og sykdommen blir vanskeligere enn noensinne å håndtere. Særlig når hun ikke helt klarer å holde den skjult.
Jeg tror jeg begynner på det positive, jeg. Forfatteren er flink med skildringene av Provence – eller snarere stemningen. Det er rett og slett like behagelig for leseren som jeg innbiller meg at det er for Guro, i de fantastisk flotte omgivelsene og på de hyggelige kafeene og restaurantene. Det er god mat og vin, og en aldeles nydelig vingård. Stemningen rundt hovedpersonen er fabelaktig. Forfatteren har også et godt grep om sykdommen – det vil si at hun fremstår som troverdig med sine skildringer. Jeg hadde kanskje forventet at Guro var litt mer ødelagt enn det hun fremstår som, særlig med tanke på at legen ymter frempå at hun ikke er veldig langt fra å dø. Jeg hadde forventet at situasjoner med mat hadde vært enda vanskeligere, hennes forhold til kroppen hadde vært litt mer anspent, og at overspisingen hadde vært enda mer voldsom. Men jevnt over klarer forfatteren å fortelle om en syk kvinne på en troverdig måte, og hun klarer å utfordre forventningen om at folk med spiseforstyrrelser er tenåringsjenter.
Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store.
Men så kommer svakhetene da, som perler på en snor. Den første jeg vil trekke frem er perspektivet. Forfatteren virker å ha vært usikker på hvordan hun vil fortelle historien, så det har endt med en sak litt midt i mellom. Når jeg leser forventer jeg større grad av enten/eller når det gjelder hvem sine tanker vi har innsikt i: enten ser vi alt gjennom en person, eller så ser vi alt gjennom flere. Stryk meg over håret begynner på en måte som foreslår at alt dette skal skje gjennom Guros øyne. Vi er innom flere karakterer som utelukkende betraktes fra Guros perspektiv. Dette foregår i store deler av de første 100 sidene, og det er noe jeg hadde vært helt okay med – men så plutselig får vi innsikt i Dominic og Marie sine tanker. Begge to har blitt introdusert i god tid før vi plutselig får høre hva de tenker og føler; tidligere blir bare de synlige reaksjonene deres beskrevet, med tankene til Guro som supplement. Dette ble et skifte jeg ikke ble komfortabelt med. Isteden for enten/eller ble det både/og, og det fremstod som ustødig. Marie og Dominics perspektiv burde ha blitt introdusert med en gang etter min mening, gjerne uavhengig av om Guro ser dem eller ei.
Språklig er jeg også delt. På den ene siden henger naturligvis forfatterens språk tett sammen med det positive inntrykket jeg får av stemningen. På den annen side har teksten en tendens til å vippe over i de språklige klisjeene, med store og svulstige ord som av og til fører til at det blir for mye av det gode. Jeg synes dessuten at forfatteren har pyntet for mye på kaka, og ikke jobbet nok med røra, for å si det på den måten. På grunnleggende nivå er nemlig ikke språket særlig variert. Nesten alt og alle blunker lurt, lattermildt eller flørtende til hverandre. Jeg sier “alt” fordi det er ikke bare mennesker som blunker til noen – det gjør for eksempel også samvittigheten hennes. Folk blunker da virkelig ikke så mye med mindre de har noe i øyet..? Her kommer et eksempel fra s. 127, av utrolig mange mulige:
– […] I dag har alle det så travelt, og jeg kan ikke si noe. Det er nok svigermorvitser ute å går, og jeg vil ikke være en karakter i noen av dem, flirte hun, mens hun blunket lurt til Guro.
– Kanskje du vil være med å hjelpe litt i dag? Jeg vil at ting skal være bra når herskapet kommer, fleipet hun og blunket dramatisk.
Når nesten alle samtaler innebærer minst et lurt eller flørtende blunk, vitner det for min del om grunnleggende ensidighet. De blir ikke dekket over av de store, vakre ordene (kakepynten om du vil) som dukker opp andre steder. For all del, det er fort gjort for en forfatter å skrive seg inn i gjentagelser, men her ble det merkbart. Andre steder vitner også om at teksten kunne ha blitt hardere vurdert med kritiske øyne, forfatteren har en tendens til å bruke litt for mange ord. Et eksempel på dette er når Dominic setter seg ned for å google bulimi, på side 106:
Han åpnet søkemotoren og skrev “bulimi”. Raskt fant han ut at det ikke bare var en internettside som tok for seg emnet.
Hæ? Den setningen der er overflødig på alle mulig måter. Jeg antar at forfatteren mener det med et touch av ironi og ikke bokstavelig (for det ville vitnet om håpløs kjennskap til internett), men det faller igjennom som en morsomhet også. Bare noen få avsnitt tidligere forteller nemlig Dominic Marie at han har sjekket litt på nettet. Han vet allerede at det finnes mer enn en side om bulimi, for han har alt googlet i følge det som allerede har blitt fortalt. Så hva gjør den setningen der? Den er så overflødig at det nesten gjør litt vondt. Jeg opplevde at det tidvis preget teksten litt – ikke veldig ofte i form av hele setninger, heller i forbindelse med enkeltord.
Fortellingen er ikke særlig overraskende. Det er enkelt og greit å forutse hva som kommer til å skje, men det gjør ikke så veldig mye. Det er et eller annet med stemningen forfatteren klarer å formidle som gjør at forutsigbarheten ikke plaget meg voldsomt. Det var ikke sånn at jeg ikke klarte å legge fra meg boka (for det gjorde jeg rett som det var uten å bli lei meg av den grunn), men så var jeg allikevel glad for å kunne plukke den opp igjen også. Det er liksom – til tross for den tunge, vanskelige tematikken – en hyggelig, lettlest bok. Og da tenker jeg på stemningen.
Da regner jeg med at det er klart hvor delt jeg er. Jeg kan trekke frem ting som jeg synes var veldig gode, og jeg kan trekke frem ting jeg synes var veldig dårlige. Ingen veier opp for noe, en blir ikke slettet av den andre. Det ble en splittet opplevelse – føltes nærmest schizofrent. Dette var ikke en god leseopplevelse med enkelte svakheter, eller en dårlig leseopplevelse med enkelte lyspunkter. Det var begge deler på en gang. Eller ingen av delene om du vil… Det eneste jeg kan konkludere med er at forfatteren er flink til en del, men sliter med en del annet. Har tro på at hun kan få bukt med svakhetene i eventuelle nye bøker.
Andre bloggere om boka:
Artemisias Verden
mariefriis
once upon a time
Om forfatteren:
Agnes Lovise Matre (46) er opprinnelig fra Sandeid, men bor nå i Haugesund og jobber som adjunkt. Hun har i tillegg til jobben som lærer også jobbet som frilansjournalist og skribent for lokale medier i flere år. Stryk meg over håret er hennes debutroman.
Blogg | goodreads
