Undertegnede har i andre sammenhenger, men delvis også på denne bloggen — se HER og HER — skrevet noe om hvilke utfordringer som møter den som vil oversette J.R.R. Tolkiens skrifter. Jeg skal ikke gjenta alt dette her, men bare nevne kort at stor tematisk og stilistisk spredning er én; forfatterens vanligvis uhyre gjennomtenkte ordvalg (ikke minst hans hang til å ville gjenopplive ord og uttrykk i eldre, dels helt utdødde betydninger) en annen; og det faktum at nesten alle hans skjønnlitterære tekster henger sammen i ett overordnet forfatterprosjekt en tredje. Dette siste fører bl.a. til at oversettelsesløsninger som kan virke naturlige og ønskelige for den enkelte teksten, kan vise seg ytterst problematiske hvis teksten sees i sammenheng med andre deler av helheten. Svært få av Tolkiens arbeider kan betraktes som frittstående, og de forholder seg ikke bare til hverandre, men også til et sant villnis av historiske, mytologiske, filologiske, folkloristiske og litterære kilder.
Men det var altså Hobbiten, Tolkiens barnebok fra 1937 som er høyst kinoaktuell. Hobbiten er ikke blant de vanskeligste av Tolkiens tekster for oversetteren, og den er også blitt oversatt til mange språk, senest til latin (2012, Hobbitus ille). Den er slik plassert i forfatterskapet at den gav premisser heller enn hvilte på dem. Som kjent ble den påbegynt nokså tilfeldig, som en fortelling Tolkien fortalte barna sine og fant på underveis. Den var ikke skrevet for å passe sammen med noe annet, og derfor kunne den få et lekent og uforpliktende preg. Men for å gi historisk dybde til fortellingen, brukte Tolkiennoen navn og motiver fra sitt legendarium, som var hans navn for skriftene i nasjonalmytologiprojektet han hadde arbeidet med siden 1910-tallet. Gradvis ble det til at han mentalt plasserte handlingen i Hobbiten inn i samme univers som de langt mer seriøse og strenge mytologiske tekstene. Tolkiens måte å si det på var at hovedpersonen, Bilbo, mot hans vilje ble trukket inn i legendariet. Dermed ble f.eks. den eldgamle tapte alvebyen Gondolin nevnt, og Tolkien tok med noen setninger om ulike typer av alver og om eldgamle tvister mellom alver og dverger.Men det skjedde først etter at det meste allerede var fortalt, og Tolkienhadde plukket fritt og uhemmet fra eventyr, norrøn mytologi og sagaer, andre barnebøker og mye annet, og tillatt seg spøker og rare ting han aldri ville ha sluppet inn i Ringenes herre eller Silmarillion, som at golfspillet ble oppfunnet ved at en hobbit slo hodet av tussekongen Golfimbul så det seilte gjennom lufta og havnet i et kaninhull.
Saw an eye in a green face.
«That eye is like to this eye»
Said the first eye,
«But in low place
Not in high place.»
I forhold til Ringenes herre er pseudooversettelsesproblematikken mye mindre i Hobbiten. Det vil si, den er mye mindre hvis man ikke skulle falle på at det sterke nordiske preget, som virker mer eksotisk på engelskmenn enn på nordmenn, burde erstattes med noe som virker tilsvarende eksotisk på nordmennene. Men Hobbitener Tolkiens mest nordiske bok, og å skulle endre på dette ville etter min mening være dypt forfeilet. Jeg lot med andre ord det norrøne stå. Imidlertid er det slik at noen viktige navn i The Hobbit stammer fra gammelengelsk og walisisk. Den store edelsteinen som på engelsk heter the Arkenstone, kommer f.eks. av gammelengelsk eorcanstan, som betyr «dyrebar stein»; og stedsnavnet Carrock kommer trolig av gammelengelsk carr, «klippe» og/eller gammelwalisisk carrec, som også betyr «klippe». Hva burde gjøres med dette? Tolkien trodde antakelig at ordene ville vekke assosiasjoner, om aldri så svake og ubevisste, hos i alle fall noen av hans engelskspråklige lesere. Men eorcan får absolutt ingen klokker til å ringe i norske ører (selv om iarknasteina faktisk forekommer i den norrøne teksten til Den eldre Edda, som et lånord fra gammelengelsk), og det gjør ikke carr heller, mens rock selvsagt bare ser ut som et vanlig engelsk ord. I disse tilfellene valgte jeg å bruke et navn basert på et gammelnorsk ord for «kostbar, verdifull» og stedsnavnselementersom stod for klipper og steinete åser, men som ikke var umiddelbartidentifiserbare. Resultatet ble Dyrdesteinen og Drangsnyken. (Takk til salig Oluf Rygh bl.a. for drangr, «spids, opragende Klippe», og knjúkr, «brat, rundagtigt Fjeld».) Jeg gjorde dette litt motstrebende, både fordi jeg selv var så vant til navnene i originalen, men mest fordi den norske Ringenes herre-oversettelsen hadde andre navn for steinen og stedet. Imidlertid kom jeg til at det måtte være avgjørende at de to navnene spiller en svært mye viktigere rolle i Hobbiten enn i Ringenes herre. For øvrig brukte jeg så å si alltid samme navn som i Ringenes herre-oversettelsen for, av hensyn til leseren, å skape størst mulig konsekvens i tekstverdenen. (Det viktigste unntaket er at sakførerne «Grubb, Grubb, and Burrowes» ble til «Grevle, Grevle og Muldensmæt» av hovedsakelig stilistiske grunner.)
Alle som bearbeider Hobbitenpå noen måte vil lett fristes til å supplere den fra Ringenes herre, hvor mange forhold og flere av personene er mye fyldigere beskrevet. Oversettere kan fristes til å gå lenger enn forfatteren selv gjorde (men som han altså som nevnt gjorde et stykke på vei) i å harmonisere de to. F.eks. kunne man tenke seg at man på norsk skrev om «pipeurt» i stedet for «tobakk», eller gjorde det helt utvetydig at de fæle orkene, som det er så mange av i Ringenes herre, er samme skapninger som tussene i Hobbiten. Dette er en fristelse som skaperne av de tre nye Hobbiten-filmene ettertrykkelig har falt for, av lett forståelige grunner. Som bokoversetter ønsket imidlertid ikke jeg å gå lenger enn Tolkien selv, ikke minst siden han hadde så god tid til å gjøre de revisjonene han ønsket, og også foretok mange små endringer.