B. MiRee Abrahamsen lider av klassisk sibirofili; en tilstand/legning/sykdom som biter seg fast i hjertet allerede fra barnsben og som fornekter all form for urbanisme. Typiske symptomer er å sitte under en gran og stirre, behov for å fange egen mat med hendene, at man går rundt i villmarksklær med kikkert rundt halsen uansett hvor man er, og at man nærer en konstant lengsel etter Sibir. I denne boka følger vi Abrahamsen på en av hennes mange reiser til Sibir, med republikken Altaj som mål. Altaj er et lite hjørne av Russland som er «jegerens og fiskerens våteste drøm med fyrrige elver, høye snødekkede fjell, breer, fjorder og innsjøer, dype skoger hvor en og annen sjaman sitter med sin tromme og påkaller naturens ånder.» (s. 31). Der venter Ljonja, Sibirs boksemester og hennes venn. Bred i smilet, stor i sinnet. MiRee bodde hos ham i en lang periode i 2003, og nå vil hun tilbake.
Det Ville Østen (Pirat forlaget 2012) er en uvanlig, humoristisk, eksotisk og velskrevet reiseskildring som tar oss med til hjertet av Russland. Det er autentisk stoff og ikke fiksjon – vi følger Abrahamsen på en faktisk reise gjennom Russland. Selv er hun fra Arendal, men hun har reist hele livet; studert språk i Praha og Hviterussland, kunst i Holland, klassisk arabisk i Syria, Damaskus og samtidslitteratur og russisk i Russland. Dama er et fyrverkeri av pågangsmot, opplevelsesglede og kommunikasjonsevner – både som skribent, men også hvordan hun håndterer ymse møter med russere på sin reise til Sibir.
Jeg hadde selv en tøtsj av sibirofili da jeg var ung – husker en venninne og jeg planla og reise til Kamtjatka da vi var tenåringer – men det var nok mer en lokkende drøm mot noe vi ikke ante hva var. MiRee gjør drømmer til virkelighet, og det er en fryd å følge henne. Hun kjenner landet, historien og språket. Det er utrolig mange merkelige folk hun møter på sin vei; drikkevenner på toget, sinte og voldlige mødre, Sibirs egen Jesus Sergej Kristus, pensjonerte piloter, sibirske mestere i selskapsdans, rasende kameler osv osv. Ofte er hun mer en iakttager enn en deltager. Hun har stor kunnskap om samfunnet, og viser oss både det som Russland har å by på av fabelaktig natur og vennlige mennsker, men også skyggesidene i et land hvor alkoholen har et jerngrep over store deler av befolkningen. Hun har gode analyser gjennom boka og diskuterer gjerne feminisme, globalisering, rasisme og homofili med dem hun møter på sin vei.
MiRee Abrahamsen = kul (foto: Piratforlaget)
I og med at boka er en autentisk reiseskildring er den ikke bygget over en klassisk narrativ form med spenningskurve og høydepunkter. Det er heller en reiseskildring som humper av gårde med små episoder og betraktninger knyttet til steder, folk og et samfunn. Jeg leste boka over relativt lang tid – et kapittel i ny og ne, og jeg synes boka var fin. MiRee Abrahamsen sitt blikk er litt annerledes enn hos andre mer vanlige reiseskildringer (ikke at jeg har lest så mange), og reisemålet såpass spesielt, at det blir en ganske unik bok. At hun er så inn i hampen glad i Sibir og Russland ligger under hele tida og fyller sidene med varme og entusiasme.
Noe av det som gjør at jeg liker boka er de egne kapitlene som er viet hennes venn Ljonja. Under reisen forteller hun innimellom retrospektivt om tiden med Ljonja. Det er noe hemmelighetsfullt og nesten mytisk over hvordan hun fremstiller denne mannen som er reisens mål. Ikke en tradisjonell kjærlighetshistorie, men han representerer noe som MiRee er på leting etter (hun skriver blant annet at hun er på leting etter «mannfolket i seg selv»), og denne delen av historien har noe veldig fint ved seg – det ligger en tøtsj av en sårbarhet, en større greie, som vi ikke nødvendigvis får vite helheten av, men som er fint i forhold til resten av boka som bærer større preg av å være en reiseskildring.
Det er noen (rare) fotografier i boka som jeg stusser litt over – noen av dem er liksom litt beskjedne og lite informative. Språklig er boka muntlig, til tider litt knotete og klumsete, andre steder rett to the point og godt beskrivende. Det er mye god humor i det meste hun skriver.
Boka passer til alle som har et forhold til Russland og Sibir, og til folk som liker reiseskildringer spesielt. Av habilitetsgrunner får jeg til slutt nevne at jeg en gang kjente MiRee, ganske flyktig og veldig hyggelig, men tror jeg har klart å omtale boka uten at det blir en vesentlig faktor.
Dette er en munter og annerledes julegave – anbefales!