Roald Dahls Matilda – et ikon for alle bokelskere
Tiden løper mot et nytt år, og jeg må gjøre opp regnskap snart. Leseregnskap. Hva var de beste leseopplevelsene i året som gikk, og hvor var skuffelsene, overraskelsene, katastrofene? Men før det har jeg noen ting jeg må få sagt. Om bøker jeg har lest, om bøker gutta mine har lest, og ikke minst om den aller siste boka jeg har lest – det var nemlig en av de beste i år. Det kommer snart.
Men så er det de bøkene jeg har lest som jeg aldri fikk skrevet om. Og som det egentlig er for seint å skrive om, fordi jeg har mistet dem såpass at jeg ikke klarer å gjenskape stemningen bøkene ga. Og da er det for seint. Da blir det ingen gode omtaler. Men jeg må nevne de, for de er jo med i årets leseropplevelser. Men altså; uten noen form for morsom, interessant, givende, dyptpløyende, lidenskapelig omtale. Bare for å nevne liksom. Altså en ganske kjedelig, men absolutt nødvendig bloggpost.
Kathrine Aspaas: Raushetens tid. Dette er en bok jeg fikk anbefalt av Janicke, og som jeg leste for noen måneder siden. Den beskriver hvordan raushet og omtanke er den nye form for effektivitet i næringsliv, privatliv og i forskning. Jeg likte den godt, selv om den ikke knesatte meg på samme måte som utrolig mange andre. Kan hende fordi jeg ikke har en jobb innafor de bransjene som Aspaas beskriver, eller kan hende fordi jeg allerede er så utrolig raus. Harr harr harr.
Carol Shields: Unless. Denne boka fikk jeg så utrolig lyst til å lese da jeg leste Bildøens Litterær Salong om seks ulike forfattere, deriblant Shields. Bildøen tok utgangspunkt blant annet i Unless, og jeg bestilte den med en gang. Har hatt store leseropplevelser med Carol Shields tidligere, blant annet The Stone Diaries. Unless handler om forholdet mellom en datter og en mor. Det er mora som forteller og kjernen i fortellingen ligger rundt det faktum at datteren har droppet ut av universitetet og valgt å leve på gata, der hun sitter med et skilt hvor det står «Goodness» rundt halsen. Boka består mye av morens refleksjoner rundt dette. Jeg synes boka dessverre var ganske kjedelig og forutsigbar. Husker ikke lenger hvorfor, så derfor lar jeg det henge der.
Karen Blixen: Syv fantastiske fortellinger. I sommer var jeg på Blixen museet, et av mine favorittsteder på denne jord. I tiden etter leste jeg Syv Fantastiske Fortellinger og hadde virkelig planer om å skrive en innsiktsfull, god og meningsfull omtale av boka, men alt falt i fisk og jeg fikk aldri klem på det. Så da får jeg bare si at det var stort, fint og ganske krevende. Boka er hennes debut fra 1934, opprinnelig gitt ut på engelsk under pseudonymet Isak Dinesen, for så to år seinere å komme på dansk. Boka inneholder 7 fortellinger som alle har det til felles at de omhandler menneskets avmakt over sin skjebne.
David Levithan: Hver dag. Dette har vært en av de store snakkisene når det gjelder ungdomsbøker i år. Den handler om A som hver dag våkner i en ny kropp. Det er umulig for A å vite hvilken kropp han skal våkne i. Men hver dag er han forelsket i samme jente. Jeg leste boka på en kveld og likte den veldig godt. Den var sånn passe sår og fin, og ganske oppfinnsom i forhold til plott og historie.
Laini Taylor: Mørk Engel. Dette er en bok som veldig mange anbefaler, som jeg egentlig burde like veldig godt, men som jeg fikk helt kløe av og som jeg bare ikke likte. Jeg leste ikke hele, og jeg kan ikke peke på noen spesielle grunner, så jeg yter ikke boka noen form for rettferdighet i denne omtalen, men jeg husker at universet ikke appellerte til meg, at hovedpersonen ikke appellerte til meg og at det var noe med miljøet der i Praha med kunststudenter og amerikansk forfatter som gjorde meg småkvalm. Godt forfatteren ikke er norsk – da hadde jeg aldri turt å skrive så stygt om en bok med så dårlig begrunnelse.
Patrick Rothfuss: The Name of the Wind. Altså. Her er årets gåte. Jeg skjønner INGENTING! Jeg som digger fantasy. Denne ser og hører så kul ut. Og ALLE jeg vet om som jeg pleier å lytte til når det gjelder bokomtaler elsker den. Jeg leste cirka 50 sider og sovna. Jeg likte ikke førstepersonsvalget til Rothfuss, og jeg synes handlingen var utrolig forutsigbar og ganske kjedelig? Så jeg la vekk boka. Men så har jeg lest – om igjen og om igjen – den ene gode omtalen etter den andre – og det har faktisk gjort at jeg har bestemt meg for å gi boka en sjanse til. Så på nyåret skal jeg jamen prøve igjen.