Sjanger: Science fiction (klassiker)
Originaltittel: Do Androids Dream of Electric Sheep? (1968)
Denne utgaven utgitt: 2007
Format: Heftet
Oversatt av: –
Forlag: Gollancz Fiction
ISBN: 9780575079939
Sider: 214
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: World War Terminus had left the Earth devastated. Through its ruins, bounty hunter Rick Deckard stalked, in search of the renegade replicants who were his prey. When he wasn’t ‘retiring’ them with his laser weapon, he dreamed of owning a live animal — the ultimate status symbol in a world all but bereft of animal life. Then Rick got his chance: the assignment to kill six Nexus-6 targets, for a huge reward. But in Deckard’s world things were never that simple, and his assignment quickly turned into a nightmare kaleidoscope of subterfuge and deceit — and the threat of death for the hunter rather than the hunted . . .
****
Denne boka har muligens tidenes vakreste tittel. En modig påstand kanskje, men se på den, da! Dick har klart å gjøre tittelen relevant for motivet, for filosofien og tematikken – og gjort den estetisk vakker på toppen av det hele. Puh.
Men før vi begynner, skal jeg vise frem en liten kortfilm for å sette stemningen. Den har altså ingenting med selve boka å gjøre, men veldig mye å gjøre med tematikken. Det er spillprodusenten Quantic Dream som har laget klippet for å vise frem ny teknologi, men poenget her er fortellingen. Veldig vakker, så selv om du ikke gidder å lese omtalen, synes jeg du skal se den. Snurr film:
Så… Nå som stemningen er satt, kan vi spørre det store spørsmålet: Hva er et menneske? Og for å gå litt videre: hva er en androide? Hva skiller mennesket fra en hvilken som helst annen skapning, være seg menneskeskapt eller naturlig? Dersom vi designer en androide på lik linje med Kara i klippet over, hvor ser vi grensen mellom oss selv og dem – hva er ekte, og hva er falskt? Hva vil det si å være i live? Dersom våre biologiske prosesser er kopiert (og forbedret, vil jeg tro) helt nøyaktig, og dersom androiden innehar en meget avansert kunstig intelligens, hvor går grensen? Kreativitet? Ønsket om å leve – hva da når Kara uttrykker det? Eller er det kanskje empati?
Rick Deckard er en dusørjeger i en dyster fremtidig verden fullstendig ødelagt av krig. De fleste har emigrert til andre planeter, og bare de som ikke kvalifiserer til emigrasjon (for eksempel på grunn av lav IQ), er stuck på jorda. Boka er satt til 1992, altså rundt 25 år etter boka ble utgitt (et fiffig eksempel på tilliten til teknologisk utvikling, som eksisterte på 60-tallet!). Etter World War Terminus begynte først fuglene å dø. I begynnelsen var det en kuriositet, men det viste seg raskt å bli et større problem enn som så. Overalt døde stadig flere arter ut, helt til dyr ute i det ville er mer eller mindre ikke-eksisterende. I takt med masseutryddelsen, øker det å eie et ekte dyr i verdi som statussymbol. De er vanskelige å få tak i, og slett ikke billige. Derfor har det vokst frem en industri med livaktige mekaniske dyr.
Deckard eier en mekanisk sau. Ingen kan se at den ikke er ekte, og han forteller det naturligvis ikke til noen, men mer enn noe annet ønsker han seg en ekte sau. Når han får i oppdrag å “pensjonere”, eller drepe, seks rømte androider av den nyeste, mest avanserte modellen Nexus-6, ser han muligheten til å tjene nok penger til å få rå til et helt ekte dyr. Og han er flink til jobben sin, ingen tvil om det, men disse nye androidene er noe for seg selv. Problemet er vanligvis å skille androider fra ekte mennesker – og løsningen er vanligvis Voigt-Kampff-testen, som tester individets evne til empati gjennom å måle individets naturlige reflekser når de må ta stilling til en rekke spørsmål. Androidene har så langt ikke klart å vise empati, men Nexus-6ene er kanskje en annen historie. I et forsøk på å finne ut om det kommer til å være et problem, blir han kjent med en avansert androide som ikke står på listen hans.
Ja, du gjettet riktig. Deckard begynner å få problemer med å se hvor grensen går mellom mennesker og maskiner. Når androidene er så godt som eksakte kopier av mennesker i både utseende og oppførsel, kan han da rettferdiggjøre jobben sin som dusørjeger? Er han egentlig en morder?
Som hintet til tidligere, handler mye om empati i Dicks visjon. Gjennom et apparat som måler evnen til empati mener Deckard å kunne skille menneske fra maskin. Men det er ikke helt uten problemer. Han er kjent med at personer med psykiske lidelser av forskjellige typer og grad kan fremstå som androider. Hadde han truffet på en sosiopat, ville apparatet hans fortalt ham at vedkommende var en androide. Ville det kunne rettferdiggjøres når beinmargsprøver i ettertid viser at han har drept et menneske?
I Deckards verden er det empatien som skiller mennesker fra alle andre arter, pluss androider. Det kommer for eksempel frem i dette avsnittet:
He had wondered as had most people at one time or another precisely why an android bounced helplessly about when confronted by an empathy-measuring test. Empathy, evidently, existed only within the human community, where-as intelligence to some degree could be found throughout every phylum and order including the arachnida. For one thing, the empathic faculty probably required an unimpaired group instinct; a solitary organism, such as a spider, would have no use for it; in fact it would tend to abort a spider’s ability to survive. It would make him conscious of the desire to live on the part of his prey. Hence all predators, even highly developed mammals such as cats, would starve.
Empathy, he once had decided, must be limited to herbivores or anyhow omnivores who could depart from a meat diet. Because, ultimately, the empathic fight blurred the boundaries between hunter and victim, between the successful and the defeated.
Det er ikke nødvendigvis helt kompatibelt med virkeligheten, jeg leste for eksempel for bare et par uker siden at det er påvist empati i rotter. Men selv om vi går med på premissene Deckard lever etter, støter han på visse problemer, som for eksempel i delen der han har kommet innpå en av personene som mistenkes for å være en androide:
‘Do you think I’m an android? Is that it?’ Her voice had faded almost to extinction. ‘I’m not an android. I haven’t even been on Mars; I’ve never even seen an android!’ Her elongated lashes shuddered involuntarily; he saw her trying to appear calm. ‘Do you have information that there’s an android in the cast? I’d be glad to help you, and if I were an android would I be glad to help you?’
‘An android,’ he said, ‘doesn’t care what happens to another android. That’s one of the indications we look for.’
‘Then,’ Miss Luft said, ‘you must be an android.’
That stopped him; he stared at her.
Jo mer han lærer om disse Nexus-6-enhetene, jo vanskeligere er det å forstå forskjellen på å “pensjonere” og å “drepe”. Hva vil det egentlig si å leve? Da er det ikke bare-bare å være dusørjeger som tjener til livets opphold gjennom å gjøre nettopp dette. Det store spørsmålet er om han klarer å fullføre jobben – hvis han i det hele tatt klarer det rent fysisk, når målene hans er det ypperste hva gjelder både fysikk og intelligens…
Science fiction er kanskje den sjangeren der det er lettest å leke med de store, tunge filosofiske spørsmålene. Do Androids Dream of Electric Sheep? er på ingen måte den eneste som gjør dette, men den er blant de største tungvekterne. Denne fortellingen (og andre av samme forfatter) har ikke bare inspirert en rekke andre forfattere, men er også grunnlaget for storfilmen Blade Runner fra 1982. Det er gjort enkelte påfallende endringer i filmen, som forklarer hvorfor de ikke beholdt den fantastiske tittelen, men filmen gjør ære på boka allikevel.
Jeg vil dog si at selve handlingen i boka er rett frem og ukomplisert. Ikke egentlig så veldig ekstraordinær i seg selv. Det er tematikken og måten den inspirerer til ettertanke på som gjør den til en moderne klassiker. Det er måten Deckard treffer på de moralske problemstillingene igjen og igjen som gjør at boka surrer rundt i hodet ditt lenge etter at boka er klappet igjen. Vi har spurt oss selv hva det er som gjør oss til noe helt spesielt lenge, lenge allerede. Det er et tema filosofer har tuklet med før, og som filosofer tukler med den dag i dag. Det dukker for eksempel opp i forbindelse med hvorvidt det er moralsk riktig å spise dyr, eller om abort er drap eller ei. Gir denne drøye 200 sider lange science fiction-boka fra 60-tallet svaret på dette evig kompliserte spørsmålet? Kanskje ikke, men det inspirerer til å forsøke å finne svaret.
De beste bøkene må vel kunne sies å være de som stimulerer deg til å tenke videre på historien eller problemstillingen på egen hånd. Det gjør definitivt denne. Det går an å skrive side opp og side ned om fortellingen (det har det blitt gjort andre steder, det er bare å google i vei), men jeg runder av her. Anbefales på det varmeste, også til deg som ikke synes noe særlig om science fiction. Denne er ikke tung på det vitenskapelige eller tekniske i det hele tatt, det vil på ingen måte komme i veien. Dette er en av de klassikerne du bør lese.
Traileren til filmen Blade Runner (1982):
Om forfatteren:
Philip Kindred Dick (1928-1982) var en amerikansk forfatter som for det meste skrev science fiction. Han var kjent for å leke med metafysiske, filosofiske, politiske og sosiologiske problemstillinger, og skrev ofte om dystre samfunn med dystopiske trekk. Han er født i Chicago, men familien flyttet til San Francisco og deretter Nevada. Han gikk på samme skole som forfatter Ursula Le Guin i California, men de kjente ikke hverandre på denne tiden. Han studerte historie, psykologi, filosofi og zoologi ved universitetet i California, Berkley. Særlig filosofi fanget oppmerksomheten hans. Dick var gift fem ganger og hadde tre barn. Han døde av slag.
Wikipedia | fanside | goodreads
