Vandrefalken er skrevet av Jamil Ahmad og kom i 2011 (Norge 2012). Den tar oss med til grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan og forteller om livet der gjennom ni novelleaktige fortellinger som alle henger sammen. Det som er fantastisk med denne boka er at den gir kunnskap gjennom fortelling. Man kan lese faktabaserte tekster om stammesamfunn, kvinnesyn, æresbegrep, demografiske forhold, geografi, hverdagsliv, tradisjoner osv, men når man får det servert gjennom en bok som Vandrefalken så oppleves det mye nærere, og innholdet setter seg i kroppen som en slags sannhet. Ikke en generell, allmengyldig sannhet, men en sannhet fra en mann som vet hva han snakker om. Hans sannhet. Forfatterens. Og Jamil Ahmad anstrenger seg for å gi oss virkelighet. The Guardian forteller hvordan forfatteren jobbet i flere tiår som offentlig tjenestemann akkurat i det området han beskriver i Vandrefalken. Han lærte seg språket Pashto nettopp for å kunne kommunisere med stammebefolkningen. Han skrev manus til denne boka mens han var der, og la det så i en skuff i 35 år. Da var det en forfatterkonkurranse i Pakistan og den yngre broren til Jamil Ahman overtalte han til å sende inn, og det resulterte i Ahmad sin litterære debut – i en alder av 78 år! Det er vi glad for.
Disse historiene er helt unike. Innsikten de gir oss i et område preget av fremmede skikker og til tider et skremmende menneskesyn (særlig kvinnesyn) er spesiell. Boka skildrer urgamle og ganske voldlige kulturer, men med klare regler for hva som er rett og galt. Boka kan leses som en kritikk av den innstramningen som krenket nomadefolkets rettigheter på -50 tallet. Det er noen utrolig brutale historier i boka, men her skildres også varme, kjærlighet og lojalitet. Boka har en gjennomgangsfigur, Tor Baz, men han opererer alltid som en bifigur i historiene. Rent lesemessig kunne man ønske seg en mer fremtredende hovedperson til å bære historien, men forfatteren har valgt å gi oss en mer fragmentert tekst. Da blir man også kjent med flere personer, og det er positivt for helheten. For disse menneskene er til å le og gråte av. Merkelige, stolte, sinte, kjærlige, gale, farlige, uforståelige og irriterende. Språket til forfatteren er nøkternt, og kan sammenlignes med landskapet han beskriver i boka; tørt og ørkenaktig hvor sanden blåses i tjukke lag så man knapt kan puste. Så leseren knapt kan puste.
Boka er en tynn, liten sak på drøye 150 sider og den anbefales varmt. Rose-Marie har skrevet en god omtale av boka.