Imre Kertész betror arkivet sitt til Akademie der Künste i Berlin. Og så?

Det var ikke bare jeg som ikke registrerte at den ungarsk-jødiske forfatteren Imre Kertész, nobelprisvinneren i litteratur fra 2002, hadde bestemt seg for å trekke seg tilbake, ikke skrive mer. Jobben er gjort. Det ble ingen bølger av den beslutningen. Kanskje ikke så rart heller, en gammel mann som daglig møter selveste Parkinsons plager må kunne si at nok er nok. Men; det oppsto heller ingen krusninger i den litterære vannflaten da det samtidig ble kjent at Kertész´ arkiv vil bli plassert i Tyskland – i Berlin – og ikke i hjemlandet Ungarn.

Utrygt arkiv – i Ungarn

Den britisk-indiske forfatteren Hari Kunzru, derimot, registrerte dette og skrev på Twitter at Kertesz´ beslutning om å plassere papirene sine i tysk varetekt, så å si, må være et  grunnleggende uttrykk for forsoning. Et utsagn det er lett å slutte seg til: Kertész tilhører det fåtallet jøder som overlevde Holocaust. Som 15-åring, etter at tyskerne okkuperte Ungarn i 1944 ble han tatt og sendt fra Budapest til Auschwitz sammen med 7000 andre ungarske jøder. Så videre til Buchenwald. Forfatterskapet hans har kretset i dette fryktelige landskapet; individets kår under totalitær mishandling.

Ikke bare forsoning

Hari Kunzrus observarsjon var med andre ord både gyldig og presis. Men, skriver han i et blogginnlegg knyttet til tidsskriftet The New Yorker, twitringen utløste også en e-post fra en ungarsk forfatterkollega som mente det hele var mer komplisert:

Kollegaen skrev at Kertész har grunn til å frykte at arven etter ham – som omfatter originalmanus, korrespondanse og dagbøker – vil bli behandlet med mindre respekt hjemme i Ungarn enn det han kan regne med i Tyskland. Den nåværende politiske eliten i Ungarn, med statsminister Orbán i spissen, ser i dag på Kertész som u-ungarsk. I konsekvens er verkene hans utelatt fra nasjonale læreplaner. Samtidig som tre forfattere, kjent for uttalt anti-semittisme, er tatt inn.

Fast i trettitallet

Etter gjenvalget av Viktor Orbán, med stort flertall i 2010, er påstander om ungarsk kulturell og politisk krise ikke lenger for nyheter å regne. Presset mot opposisjon, minoriteter og intellektuelle øker. Likhetstrekkene med europeisk trettitalls nattsider er mange og åpenbare. Flere, blant dem Imre Kertész, har da også hevdet at Ungarn har blitt stående fast i trettitallets tenkning og forestillinger.

Ferdig snart?

I flommen av nye bøker diskuteres det stadig hvor mye mer skjønnlitteratur og sakprosa om og fra den andre verdenskrigen vi har bruk for. Er ikke feltet snart ferdigutforsket? Er det virkelig noe nytt, noe verdifullt å hente? Og så er det jo så lenge siden.

Det siste må åpenbart være tøv? Mannen vi snakker om, Imre Kertész, ikke bare opplevde det han opplevde. Han overlevde det og beveger seg stadig blant oss. Og; han skrev om det. Blant mye annet dette (min oversettelse fra engelsk):

«Det er bare – og utelukkende – mulig å forestille seg konsentrasjonsleiren som litteratur, aldri som realitet – ikke engang når vi har opplevd den på kroppen. Kanskje aller minst da».

Tåle urett

Hos det godt allmendannede publikum, hvor som helst i Europa, burde termen «u-ungarsk» alene være tilstrekkelig til å utløse kollektive frysninger. Om ikke et ønske om handling. Vi ser allikevel ut til å tåle uretten godt. Kunzrus ungarske forfatterkollega bad på sin side om å få være anonym. Han var redd det firmaet han arbeider for kunne få problemer om det ble kjent at man holdt seg med kritiske ansatte. Dette i et land som har nære, rike og dårlige erfaringer med totalitært styre. Senest gjennom fire ti-år med diktatur i sosialismens navn – konsekvensene av oppstanden i 1956 inkludert.

Desperat, men …

Det er altså ikke så lenge siden den andre verdenskrigen allikevel. De bøkene som stadig letter etter svar og erkjennelse er kanskje mer nødvendige og berettigede enn vi ønsker. Slik at det hverken er ferdigskrevet eller ferdigtenkt. Eller; ferdiglært.

Stadig ifølge Hari Kunzru, valgte Imre Kertész å sitere den østerrikske-jødiske trettitallssatirikeren Karl Kraus da en finsk reporter ba ham snakke om situasjonen i dagens Ungarn: «Situasjonen er desperat, men ikke alvorlig».

Tygg litt på den: Står vi overfor et eksempel på jødisk humor eller er det ganske enkelt galgenhumor?

Denne bloggteksten er en utvidet versjon av en kommentar som gikk i Bok i P2 lørdag 26. januar 2013