Det er noe med denne sjangeren.
Jeg har tidligere diskutert begrepet Den Nye Dameromanen. Jeg er ikke helt fornøyd med navnet, men samtidig så er dette en helt egen sjanger. Kate Morton, Lucinda Riley, Katherine Webb og mange flere. Det er historiske romaner med flere parallelle fortellinger; ofte en fra nåtiden og en fra gamle dager. Sjangeren har en romantisk setting uten at det trenger å være så mye romantisk kjærlighet av den grunn. Det er mye natur, hemmeligheter som er knyttet til egen framilie, og så er det hus. Hus fulle av sjel og mysterier. Det er ingrediensene. Så kan det gjøres godt (Kate Morton etter min mening) eller mindre godt (Lucinda Riley etter min mening). Og så har vi Katherine Webb. Jeg har lest tre romaner hun har skrevet. Først The Legacy (Arven) som jeg likte. Så The Unseen (Det du ikke ser) som jeg ikke var spesielt begeistret for. Og nå A Half Forgotten Song. Den kommer på norsk snart. Eller har den kommet? Usikker. Denne likte jeg godt, hun har noen grep som både er originale og gode. Boka var lest på tre dager, og det er forresten også et sjangerkjennetegn: Bøker i denne kategorien må være pageturnere. De er også en sjanger som bør ha sin årlige prisutdeling: Dronningen av Pledd og Kakao prisen.
Vel. A Half Forgotten Song. Her er det bølger. Bølger og hav, og klipper som stuper ned i vannet. Vi er på kysten i Dorset, sørvestkysten i England. Landsbyen heter Blacknowle og jeg får umiddelbart lyst til å bo der. Jeg vil leie et hus ut mot havet og sitte å skrive i andre etasje med god utsikt. Jeg vil gå på pøbben om kvelden og dele en øl mens jeg snakker om været og om sauer. Jeg kunne fort blitt betatt. Og det blir Zach, hovedpersonen vår. En mannlig hovedperson er ikke veldig vanlig i denne sjangeren og jeg likte det godt. Han er nyskilt og ekskone og datter har reist til USA. Selv driver han et lite kunstgalleri som er i ferd med å gå konkurs. Ganske kjipt sted i livet med andre ord.
Zach er ekspert på en maler som heter Charles Aubrey, og har i sin kolleksjon tre malerier av kunstneren. Som et siste halmstrå i egen karriere tar han opp igjen et gammelt strandet prosjekt, nemlig å skrive en biografi om Aubrey. For å gjøre det må han reise til Dorset og forsøke å spinne i tråder knyttet til tiden Aubrey hadde der somrene rundt 1937. Da bodde Aubrey der sammen med sin marokanske elskerinne og deres to døtre. Zach ankommer landsbyen og finner snart fram til Dimity, en gammel dame som bor i et hus som heter The Watch. Hun var venninne med datteren til Aubrey, og Zach kommer inn i varmen hos den gamle kvinnen.
Han treffer også naboen til Dimity, en sauebonde som heter Hannah. Det oppstår følelser mellom Zach og Hannah, men snart begynner Zach å grave litt for dypt. Historier spinner i hverandre og hemmeligheter som ikke tåler dagslys blir pirket bort i. Samtidig følger vi Dimity også, hun ser tilbake på somrene hun hadde sammen med døtrene til Aubrey, men ikke minst Charles Aubrey selv som ble en besettelse for Dimity som den gangen var 16 år.
Det er flere plottlinjer som følges og Webb har gjort en god jobb her. Kanskje den ene plottlinjen som knyttes til Hannahs historie er unødvendig, men det er en bagatell. Historien som virkelig griper en (og ikke bare på en positiv måte kan jeg love) er Dimity sin. Hun var et villbarn i 1937 – ensom og alene med en mor som var landsbyens prostituerte og naturmedisiner. Kontrasten fra hennes liv til Aubreybarna som kom hver sommer med sine overklassetradisjoner er enorm. Webb har gjort en god jobb med Dimity som en rå og vill – et naturbarn. Familien til Aubrey selv framstår noe klisjefylt – kan hende det er noe av poenget også.
Klisjeer er jo et interessant tema i forhold til denne sjangeren. Selve ideen og plottet må på en måte være klisjefylt. Klipper, hav, kunstmalere, hus med sjel. Det kan så fort gå galt. Flere har forsøkt det tidligere. I fjor seinest med Lucinda Riley sin The Girl on the Cliff. For meg ble det et dypdykk i klisjeer på flere måter. Det er viktig at man er original i historiefortellingen og ikke minst er det viktig å ha et godt språk som løfter historien fram i all dens bredde i stedet for å innskrenke den i klisjeenes klamme grep.
Jeg synes Webb klarer seg godt i denne boka. Hun har et frodig og rikt språk. Og hun klarer å overraske oss, hun klarer å stramme til på riktige steder og å gi oss tiden vi trenger til å bli kjent med karakterene. Og selv om hun presenterer oss for kunstmalere, klipper, en lykkelig rik familie med leende døtre og en vakker marokansk mamma som bare sier bringebærsøte ting, så har hun så mange elementer som tråkker i helt andre retninger. Hannah f.eks. – hun er en genial karakter. Sauebonde med det mest jævlig rotete og møkkete huset du kan tenke deg. Man vasser i rot og møkk. Ikke bare litt. Det er kjærestemateriale til Zach og jeg liker det. Eller Dimity – for en person! Hennes naivitet blandet med besettelse er dynamitt.
Jeg liker også at Webb beveger seg inn på mørkere områder. Jeg skal ikke spoile for mye, men her er det mye som er lite stuereint og tankene mine vandret til ulike grøssere jeg har sett og lest gjennom årene. Webb viser en sans for det groteske som jeg tenker hun gjerne kunne utforske enda nærmere i seinere bøker. Tidvis er boka rett og slett hjerteskjærende. Det er noen ordentlig fæle scener, og ikke alle historiene ender som man trodde. Eller håpet.