Sjanger: Roman
Originaltittel: Mannen som föll i glömska (2011)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: Kirsti Øvergaard
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202381899
Sider: 382
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Forlaget om boka: Jack elsker livet sitt. Han elsker sin kone, Aino, og livet med henne i huset ved sjøen. Og han elsker jobben sin som guide på det gamle Myntholm-slottet. Men en dag, plutselig og uventet, blir alt ødelagt. Aino kjenner ham ikke igjen, og jager ham ut av huset deres, kollegaene hans kjenner ham heller ikke igjen, og moren hans truer med å ringe politiet om han ikke slutter å følge etter henne.Artur, morens nabo, den eneste som gjenkjenner ham. Arturs lille leilighet blir det eneste trygge stedet for Jack i dette nye livet hans, som har blitt fremmed og vanskelig. Jack fatter snart interesse for familien Ribe, som bodde på Myntholm på 1800-tallet. Det er spesielt skjebnen til den vakre datteren Anna som opptar ham. Hun døde på mystisk vis sytten år gammel, og hadde var etter all sannsynlighet psykisk syk før sin død. Heldigvis møter Jack Marie, som umiddelbart forstår hva som er galt med ham før han innser det selv. Fordi, akkurat som Jack, er Marie også en glemt person. Etter hvert som situasjonen tilspisser seg, avdekkes overraskede hemmeligheter omkring familien Ribe, og Jack bestemmer seg for å kjempe seg tilbake til Aino, for enhver pris. Mia Ajvides roman har en drømmeliknende magisk spenning som balanserer mot det realistiske.
****
Da jeg først leste om denne boka, gikk tankene til Neverwhere av Neil Gaiman. Den handler riktignok om personer som blir usynlige, og denne handler om personer som blir glemt, men siden jeg allerede hadde koblet de to, måtte jeg selvsagt lese denne.
Jack er altså en lykkelig mann i sin beste alder. Han elsker kona Aino, som han har vært sammen med “hele livet”, og han elsker jobben sin som guide på et gammelt slott. Særlig historien om datteren til en av de tidligere eierne fascinerer ham: i en alder av 17 døde hun etter lengre tids psykisk sykdom. Han har akkurat oppdaget noe nytt i slottet når rare ting begynner å skje. Plutselig sklir han ut av minnet til sjefen, og hva verre er: Aino glemmer ham også. Plutselig jages han ut av sitt eget hus og liv.
Noen ender løftet seg snatrende fra sivet da han kastet seg framstups i strandkanten og slurpet i seg av Myntsjöns vann. Smaken av mudder var kvelende. Kalde bekker rant nedover halsen og lette seg inn under skjorten da han gang på gang stakk hodet i sjøen. Tørrheten i munnen ville ikke gi seg. Han drakk til det vendte seg i magen og brunt slaps rant nedover haken.
Hva gjør du egentlig når folk glemmer deg så fort du forsvinner ut av synsfeltet deres? Hvordan leier eller kjøper man for eksempel en bolig? Hvordan handler man dagligvarer når man blir glemt så fort betjeningen kikker ned i kassa?
Han er rimelig langt nede når han plutselig treffer på ei dame som husker Jack selv om hun ikke ser ham. Marie skiller seg ut fra resten av mengden fordi hun også er glemt. Det viser seg faktisk at det finnes flere glemte – et skjult samfunn midt i blant oss som vi glemmer så fort vi vender blikket bort. Marie viser seg allikevel ikke så veldig fornøyd med måten samfunnet styres på, og Jack ser etterhvert sider ved det hele som han ikke setter pris på. Samtidig klarer han ikke å legge fra seg amatørforskningen av hendelsene på Myntholm-slottet, og plutselig går det opp for ham hva det var som mest sannsynlig skjedde.
Historiene flettes sammen til tross for flere hundre års tidsforskjell.
Sola stekte over torget, og Jack kunne ikke motstå impulsen til å rappe en fersken fra en av fruktbodene. Det var hett som i Gehenna, og tungen hadde begynt å klistre seg til ganen. Han tok en stor bit, sugde i seg saften og rakte den halvspiste ferskenen til Marie.
“Ta resten!”
Hun ristet på hodet.
Dette var på mange måter en litt snodig bok. For det første er det nokså imponerende at Ajvide klarer å fortelle denne historien på en måte som får den til å høres troverdig ut. Det høres ved første møte ut som ei bok som kanskje hører til i urban fantasy-hylla, eller i det minste innen magisk realisme, men det føles egentlig ikke fantastisk eller utrolig i det hele tatt. Og det i seg selv synes jeg er imponerende.
Men så opplevde jeg den ikke som noe mer enn gjennomsnittlig allikevel. Det var ikke det at den var spesielt dårlig. Det er bare det at den ikke rørte meg heller. Den er allerede i ferd med å skli ut av minnet mitt, akkurat som Jack selv opplevde. Joda, jeg har så klart sittet og tenkt litt på dette. Tenk om det hadde fantest et hav av glemte mennesker midt i blant oss? Mennesker som i praksis kan redde et barn fra å bli påkjørt, eller stikke en kniv i brystet på en, og bli fullstendig glemt så fort vi mister dem av syne… Men akkurat den tankespinningen hadde startet selv om jeg bare hadde lest vaskeseddelen, og problemet til fortellingen er at den ikke griper meg så mye.
Den sårheten som Jack må føle når hans store kjærlighet ikke husker ham i det hele tatt var selvsagt rørende. Tenk om det hadde skjedd med meg? Hjertet mitt hadde knust. Dessuten synes jeg det lille vi ser av dynamikken i de glemtes forbund er spennende. Men totalt sett gjorde det allikevel ikke så veldig stort inntrykk… Litt usikker på hvorfor, men det er mulig det ble litt lite fokus på hver av de forskjellige delene. Eller kanskje forfatteren trakk det ut litt for mye – jeg kjedet meg gjennom enkelte deler. Vanskelig å si. Full pott ble det i allefall ikke, selv om konseptet var interessant.
Slutten likte jeg godt, da.
Andre bloggere om boka:
Bøker & bokhyller
Betraktninger
Karis bokprat
Om forfatteren:
Sonja Ingeborg Anne-Marie “Mia” Haglund Ajvide (f. 1950) er en svensk forfatter. Hun vokste opp i Jönköping. Før hun ble forfatter på heltid, jobbet hun som lærer på folkehøgskole. De glemtes forbund er hennes romandebut, men hun har tidligere gitt ut diktsamlingen Om en flicka vill försvinna. Hun er gift med forfatteren John Ajvide Lindqvist.
Wikipedia | goodreads
