Sjanger: Sakprosa
Originaltittel: Why are you atheists so angry?
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Greta Christina
Forlag: Audible, Inc
ASIN: B008R1BDXW
Spilletid: 5 timer
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: Why are atheists angry? Is it because they’re selfish, joyless, lacking in meaning, and alienated from God? Or is it because they have legitimate reasons to be angry – and are ready to do something about it? Armed with passionate outrage, absurdist humor, and calm intelligence, popular blogger Greta Christina makes a powerful case for outspoken atheist activism, and explains the empathy and justice that drive it. This accessible, personal, down-to-earth book speaks not only to atheists, but also to believers who want to understand the so-called new atheism. Why Are You Atheists So Angry? drops a bombshell on the destructive force of religious faith – and gives a voice to millions of angry atheists.
****
Her tar bloggeren Greta Christina tak i spørsmålet ikke-troende stadig får i fanget: Hvorfor er ateister så sinte? Premisset er at spørsmålet ofte har bakgrunn i mange troendes syn på at det er selve faktum at ikke-troende ikke tror som gjør dem (oss) sint – at mangelen på gud fører til sinne. Greta Christina bruker med denne boka 5 timer (eventuelt drøye 180 sider om du har papirboka) på å forklare at ateister er sinte med god grunn, og at det ikke har noen verdens ting å gjøre med at de (vi) er egoistiske, gledesløse og uten moral.
Det er en viss risiko for at denne boka tramper troende på tærne. Hun, som jeg, skiller mellom troende og ikke-troende – og ikke mellom de forskjellige religionene. Det er altså ikke en vendetta mot en eller et par religioner som er verre enn andre. Dette dreier seg om religion generelt. Og poenget hennes kan vanskelig gjøres uten at det fornærmer folk som har en religion, uavhengig av hvilken religion det er snakk om, grad av religiøsitet og hvor moderat og respektfull man er. Så om denne omtalen fornærmer, så… er det bare sånn det er. Jeg er nemlig helt enig med forfatteren.
Boka er delt i flere kapitler, der det første rett og slett er ei liste over 99 reelle ting som gjør ateister forbanna. Nå skryter riktignok ikke forfatteren på seg å snakke for all verdens ateister, men jeg vil tro at de fleste ikke-troende – og mange troende – vil være enig i at disse tingene gir all mulig grunn til å bli sint. Diskriminering mot ateister er for eksempel ytterst utbredt i land som USA (for å velge et eksempel fra vesten – om vi utvider til hele verden finner vi forfølgelse og regelrette henrettelser av ateister [og mennesker fra minoritetsreligioner]). Over halvparten av amerikanere ville ikke stemt på en ateist ved presidentvalg, til tross for at de er enig med kandidaten forøvrig. I tillegg skjer det visstnok stadig at foreldre ikke får beholde omsorgen for barnet sitt på bakgrunn av at de er ateister. Ikke før på 1960-tallet fikk ateister lovbestemt rett til å sitte i jury, vitne i rettssaker og andre lignende ting i alle stater i Amerika. Amerikanske ikke-troende soldater rapporterer at de har blitt truet og latterliggjort av religiøse soldater og overordnede fordi de er ateister. Ateistiske grupper og samlinger blir stadig tvunget oppløst, mens kristne organisasjoner får frie tøyler på militærbasene.
Andre ting å bli forbanna over er at religiøse ledere (fra mange forskjellige religioner) forteller kvinner at det er guds vilje at de er mannen underlegen, og at deres oppgave er å gjøre som mannen sier og føde barn – og at det er ok at de blir mishandlet dersom de ikke følger disse “rådene.” Og hvorfor er det egentlig ok at foreldre og andre voksne truer barn med levende beskrivelser at evig tortur i flammer i helvete? Når barnemishandling ellers slås så hardt ned på, hvorfor er det ingen som løfter en finger når barn blir så traumatiserte og livredde at de ikke engang tør å stille spørsmål ved religionen de vokser opp med? Ja, mens vi er inne på det, så er det all grunn til å bli sint av det faktum at det å i det hele tatt stille spørsmål ved religionen man (ofte) er født inn i er å regne som en synd i seg selv.
Man har all grunn til å bli sint av at barn og ungdom opplæres til å hate og frykte sin egen kropp og seksualitet, at det læres bort i mange skoler at den eneste godkjente prevensjonen er å ikke ha sex i det hele tatt, og at for eksempel den katolske kirke (og naturligvis paven selv) ikke er for prevensjon. Det er til å bli fly forbanna av at homofili (og egentlig alle andre legninger som ikke er heterofilt helt etter [den religiøse] normen) blir sett på som unaturlig og syndig, og at religiøse av en eller annen spinnvill grunn mener at de har en rett til å legge seg opp i andres privatliv. Hva skjedde med å respektere følgende tatt rett ut av det nye testamentet (Matteus 7)?: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! / For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. […]“ Gjelder det bare når andre ikke er annerledes enn en selv?
Og det faktum at skummelt mange amerikanske skoler lærer bort kreasjonisme som en teori på lik linje med evolusjonsteorien er til å miste motet av. Det trengs knapt nevnes at man (bør) se signalrødt av at forskjellige religiøse samfunn stadig beskytter og skjuler overgripere innad i egne rekker, og at nevnte overgripere overbeviser ofrene sine (altfor ofte barn) om at det er guds vilje.
Man bør reagere på grunn av 9/11; ikke bare fordi angrepet ble utført av religiøse ekstremister, men fordi i tiden etterpå ble muslimer – eller folk som kunne minne om en muslim – utsatt for hat, trusler og vold. All terrorisme begått i en eller annen guds navn gir grunn til å bli sint, enten det er direkte eller indirekte. Det samme gjelder det at i ettertiden av en tragedie dukker det nesten alltid opp en eller flere religiøse og sier at slike angrep, eller naturkatastrofer, eller en hvilken som helst annen tragedie er en eller annen guds straff for et eller annet “ugudelig” eller ateistisk, som abort, homofili, prevensjon, skilsmisse, you name it.
Jeg blir så sint og så trist hver gang Westboro Baptist Church åpner kjeften at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg blir meget oppgitt av argumentet om at mennesker trenger religion, fordi det er der vi henter moralen fra. Etter den logikken, burde ateister ha vært frådende massemordere og voldtektsmenn hele gjengen. “Merkelig nok” begås uendelig mange umoralske og kriminelle handlinger nettopp i ulike religioners navn. Jeg synes dessuten at utsagn som “noen mennesker trenger religion; noe å tro på. La dem holde på,” er provoserende nedlatende, enten det kommer fra troende eller ikke-troende. Som om de er en gruppe mennesker som ikke klarer seg på egen hånd. Som om de har spesielle (og patetiske, avhengig av hvordan utsagnet presenteres) behov vi andre ikke har. Makan.
Jeg kunne egentlig ha listet opp alle de 99 grunnene hun nevner, og antageligvis 99 grunner til, men det ville blitt en litt i overkant lang anmeldelse. Sinnet stammer ikke fra egoisme, ikke fra mangel på moral, og i allefall ikke fra mangel på medfølelse. Tvert i mot. Ateister blir sinte fordi så sinnsykt mye urett blir begått i ulike religioners navn. Og da er den naturlige reaksjonen til mange troende som følger: “Ja, jeg er jo enig i det, men alle de grunnene gjelder jo fundamentalistene og ekstremistene. Jeg er bare personlig troende. Jeg er for ekteskap mellom to av samme kjønn, og har ikke noe i mot andre religioner. Jeg gjør ikke noe galt, plager ingen, er moderat, moderne og progressiv.” Til det svarer forfatteren at “jo, dette gjelder faktisk deg også.”
Og det er der jeg tror hun pirker på at ømt punkt hos mange religiøse. Jeg kjenner personlig ingen dypt troende mennesker, men jeg vet om mange som på en eller annen måte mener at det finnes noe mer, enten det er i tradisjonell og for eksempel kristen betydning, eller en eller annen new age tro, a la engler. Greta Christina mener at dette også gjelder disse menneskene nettopp fordi de gir legitimitet til det mindretallet som gjør forferdelige og umoralske ting. Dessuten er det noe så voldsomt irriterende med det faktum at religion unndrar seg vitenskapelig metode og kravet om sannhet. Jeg vet knapt hva jeg skal si til det, særlig når denne tankegangen er så full av hull innad innen religion at det er umulig. Det faktum at det er ok at det ikke kan bevises sant, gir automatisk like mye legitimitet til julenissen som det gjør til gud, uansett hva du kaller ham/hun/det/den. Jeg kan faktisk ikke fatte og begripe hvorfor det forventes at barn skal vokse fra julenissen og tannfeen, men beholde gud. Det er jo fullstendig ulogisk. Hvordan kan en kristen, en jøde, en muslim eller en fra en hvilken som helst annen religion le av en som tror på julenissen, på huldra, på det flygende spaghettimonsteret, på troll, på engler, på drager eller på selveste Odin, når deres egen religion ikke kan bevises mer enn noen av disse? Hvordan vet de at deres religion er riktig når det ikke er noen krav til sannhet?
Og med tanke på at de aller fleste holder seg til samme religion som familien sin – eller i det minste samme religion som majoriteten i samfunnet eller til og med landet de kommer fra – er det ikke jævlig flaks at de ble født inn i akkurat den riktige religionen, når det finnes og har fantes tusenvis av guder?
Logikken enkelte religiøse fører i møte med spørsmålet om hvor viktig etterprøvbar sannhet er, gir meg denne følelsen.
Greta Christina klarer å legge frem argumentene sine på en avbalansert måte, og gjør en solid fremstilling av sine synspunkter. Som sagt tidligere – hun påpeker at dette er hvorfor hun personlig er sint, men jeg tror at man trygt kan si at hun treffer blink på vegne av veldig mange. Hun tar effektivt (etter min mening i allefall) livet av myten om at ateister i bunn og grunn bare er fundamentalister som er ute etter å tvinge sin tro på andre, hovedsakelig gjennom å understreke det de fleste ateister vil være enig i: Det er ikke religionsfriheten som er problemet, det er det faktum at folk har et behov for å bruke den. De aller fleste ateister er fullstendig i mot å tvinge folk til å være troløse. Målet er å få folk til å velge det selv, ellers har man ikke oppnådd noen ting. Avslutningsvis snakker hun litt om hvordan man best kan fremme ateisme. Hun gir diverse råd, som for eksempel å begynne å blogge, å delta i lokale ateistforeninger (eller starte en selv om det ikke finnes), eller å rett og slett bare fortelle de i umiddelbar nærhet hvorfor man er ateist. Det viktigste i følge forfatteren er at man kommer ut av skapet. At man tør å si at man er ateist, og at man ikke lar seg tie ihjel. Moral: Det er helt ok å være ateist, og vi har all grunn til å være fly forbanna.
Jeg anbefaler den videre til både troende og ikke-troende, og håper at selv de troende som blir fornærmet av denne omtalen også gir den en sjanse.
Forfatteren snakker om boka:
Om forfatteren:
Greta Christina (f. 31. des 1961) er en veletablert amerikansk ateist, blogger, forfatter og foredragsholder. Utover å publisere jevnlig på sin egen blogg, er tekstene hennes å finne flere andre steder, blant annet i antologien Everything You Know About God Is Wrong og magasinet Skeptical Inquirer. Hun skriver dessuten stadig om sex, og har blant annet skrevet den erotiske novellen Bending. Christina har slitt med depresjoner gjennom store deler av livet, og fikk kreft i 2012. Hun er åpent biseksuell og gift med en kvinne (men dette gikk ikke knirkefritt, og hun forteller om det i Why are you atheists so angry?). De har tre katter.
Greta Christinas blog | Wikipedia | goodreads
