– Hva skjer Lise? Hvorfor ligger du på gulvet med ansiktet ned i plankene?
– Oj oj. Det går ikke an å skrive om denne boka.
– Men du må jo nevne at du har lest den?
– Ja. Nevn.
– Noe må du kunne skrive!
– Hva da?
– Noe…hva som helst…likte du den?
– Njaaaeeeiiiii…JA! NEI! Jeg liker Mathea jeg….
– Feiging.
– Bestem deg! Likte du boka?
– JA! Jeg likte den. Hun skriver så bra. Jeg har skrevet av setninger fra boka, klippet dem ut og hengt dem opp. Det har jeg aldri gjort før. Forfatteren er modig.
– Er det alt du skal si? Modig? Hvorfor har du gjemt deg under puta?
– Fordi det er så rart å lese sånne bøker som er så ærlige og rett ut. Det er forresten litt kjedelig også. Litt navle liksom.
– Men navle er bra da. Det er derfor vi er mennesker. Fordi vi er vårt eget midtpunkt.
– Hæ?
– Si mer om boka, Lise. Du bare mumler.
– Nei, men altså. Jeg synes først hun skriver så fint. Så gleder jeg meg til Nansenskolen, for der har jo jeg vokst opp.
– Har du vokst opp der?
– Nei, ikke egentlig. Men det er fint å si. Morfar var rektor der i 25 år så jeg har jo vært der mye.
– Så derfor gledet du deg til å lese om forfatteren på Nansenskolen?
– Ja, men da ble det kjedelig.
– Jaha.
–
– Synes ikke du har så mye å bidra med.
– Det handler mye om angst da.
– Ja, og du ve…
– Og så fikk jeg lyst til å lese Proust.
– Ikke avbryt.
– Tror Proust er en bra fyr, var det han som risser inn et kirketårn på himmelen med en negl?
– Vet ikke.
– Det er veldig veldig bra sagt og jeg skal samle på det.
– Du trenger ikke å rekke opp hånda.
– Og så synes jeg at det ble mye om makt og det litterære miljøet og så skjønte jeg kanskje noe med denne Hilde W og da følte jeg meg plutselig lurt, og så tenkte jeg veldig mye på den makten ord gir og den makten man får når man skriver, men så ble det egentlig mye en kjærlighetshistorie og da følte jeg meg helt uvelkommen i boka, at den ikke er skrevet for meg, for leseren, men det snudde altså. Jeg ble invitert inn igjen, og så ble det mye morsommere, det ble veldig fint på slutten igjen, og da synes jeg egentlig det hele ble et litterært frigjøringsprosjekt.
– Et litterært frigjøringsprosjekt?
– Ja.
– Synes du det var litt bra sagt? Er det derfor du ser så blid ut?
– Nå har du kanskje nok til å skrive noe?
– Nei. Det tror jeg ikke. Men jeg må si noe mer. Jeg er glad for at forfatteren er et hundemenneske.
– Hundemenneske?
– Ja, nesten alle forfattere er kattemennesker, vet du ikke det?
– Noe du vil nevne til slutt?
– Det er veldig veldig fint at forfatteren har skrevet så fint om faren sin. Og at hele boka er et håpsprosjekt. Håp er bra. Håper det gikk fint med Ellisiv.
– Sånn. Tror ikke dette ble noe særlig til å bruke på bloggen.
– Nei, tror ikke jeg heller.
– Mm…. Du kan bare poste noe annet dagen etter så er det ingen som merker det.
– Ja, noe om Fifty Shades of Grey.
– Lurt.