Sjanger: Tegneserieroman
Originaltittel: The House That Groaned (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Heftet
Omslagsdesign: Karrie Fransman
Forlag: Square Peg
ISBN: 9780224086813
Sider: 208
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: The House That Groaned is a graphic novel that explores bodies and the spaces they inhabit. It is set in an old Victorian tenement housing six lonely individuals who could only have stepped out of the pages of a comic book. There is the retoucher who cannot touch, a grandmother who literally blends into the background and a twenty-something bloke who’s sexually attracted to diseased women. Yet, as we learn the stories behind these extreme characters, it becomes apparent that we may share simlar issues – as individuals and as a society.
****
Hva foregår egentlig bak lukkede dører? Det er det spørsmålet Fransman undersøker i denne tegneserieromanen. En ung kvinne er på jakt etter en ny start, og flytter inn i en leilighet i en gammel, knirkende bygning. Naboene hennes har alle hver sin historie – sitt liv. Blant dem er en tidligere overvektig leder for en slankegruppe; en sjenert fotoredigerer som bruker mye tid med å fikse på bilder, men som sliter med intimitet i virkeligheten; en gammel dame som er så godt som usynlig fordi hun glir rett inn i omgivelsene sine – og en mann som blir opphisset av syke kvinner.
Sett fra gangen er alle dørene helt like, men menneskene bak dem er alle noe for seg selv.
Det var vaskeseddelen som gjorde meg nysgjerrig på boka. Karrie Fransman har forsåvidt en interessant strek, men ingen ny favoritt for min del. Den er riktignok særegen og lett gjenkjennelig. Styrken ligger allikevel i temaet, synes jeg. Det er lett å bli oppslukt av sine egne problemer, sitt eget liv – og glemme at absolutt alle andre har en helt egen fortelling, sine egne problemer. Fransman åpner dørene til en gruppe tilsylatende normale mennesker og ender derfor med å spørre hva “normalt” egentlig betyr.
Vi får et innblikk i forhistorien til de forskjellige karakterene for å få en bedre forståelse av hvorfor de har blitt som de har blitt. Hva var det for eksempel som drev lederen av slankegruppa til å slanke seg og deretter hjelpe andre mennesker å gjøre det samme? Hva er greia med han som blir kåt av syke og/eller deformerte kvinner som ofte er døden nær? Og hvem er egentlig den unge kvinnen som nettopp flyttet inn? Fransman har klart å gjøre alle karakterene interessante på sin måte, og avslutter det hele med en noe… uventet hendelse. Den gjennomgående mørke fargetonen (blågrønt og svart) står i god stil til den tidvis veldig mørke fortellingen.
Dette er ikke det beste jeg har lest. Den er interessant på sin måte, men ble ingen kjempehit for meg. Klarer ikke heeeelt å peke på hvorfor, for den har egentlig alle de rette komponentene. Mørk, små-quirky, ærlig og overraskende. Slutten ble kanskje litt i meste laget… Men den gir en kanskje noe å tenke på. Neste gang man er helt sikker på at ingen forstår noen ting, at man har det verre enn den og den personen, osv. Bak lukkede dører er det nemlig ingenting som heter “normalt”. Det kan godt hende det var meg det var noe i veien med og ikke boka denne gangen. Anbefaler gjerne at du prøver deg på den selv.
Om forfatteren:
Karrie Fransman er en tegneserieskaper kjent for stripa The Night I Lost My Love i avisen The Times. Hun skrev også den selvbiografiske My Peculiar World for baksiden på The Guardian. The House That Groaned er den første romanen hennes.
Hjemmeside | twitter | goodreads
