På 70-tallet stod den sosialistiske barnelitteraturen sterkt. Barna skulle lære at direktøren på fabrikken var en pamp: arbeiderne mot kapitalistene. De siste årene har barnelitteraturen på nytt lagt seg ut med sterke samfunnsaktører – nylig fikk villaksen Salomon oppdretterne på nakken.

Det skriver  i en artikkel på Barnebokkritikk.no. Politisk barnelitteratur brer seg nå nesten slik den gjorde på 70-tallet, skriver hun. Og stiller spørsmålet om hvordan formidlere og barnelesere bør forholde seg til ensidige politiske budskap?

Toft Lowum viser til bildeboka 

Loraxen (The Lorax) av Theodor Seuss Geisel, eller Dr. Seuss, ble i fjor gjendiktet til norsk og utgitt på Cappelen. Da boka utkom første gang i USA i 1971, vakte den forargelse i tømmerindustrien.

I samme periode skapte rim- og regleboka Lita grøn grasbok (1972) av Rasmus Lie, pseudonym for Hans Sande, og Tonje Strøm Aas (ill.), stor debatt i norske aviser. Norsk kulturråd avslo søknaden fra Samlaget om produksjonsstøtte, med fem mot fire stemmer, og boka kom ikke med på anbefalingslisten for innkjøp til skolebibliotekene. Noen av diktene hadde et tydelig samfunnskritisk innhold.

 
De siste par åra har flere bøker skapt debatt på grunn av innholdet. I 2010 ga Jan Christian Næss ut Teodor Sterk, som ble sterkt mislikt i Fremskrittspartiet.  I 2011 klagde den israelske ambassadøren, Michael Eligal, bildeboka Pappa er sjørøvar inn til UD og kulturministeren. Nok en gang var det Hans Sande som skapte debatt, denne gang sammen med illustratør Silje Granhaug. I 2012 var det boka Villaksen Salomon – og den store reisen(2012) av André Vaaler, Oscar Jansen (ill.) og Audun Rikardsen (fakta), som møtte motstand.
Toft Lowum skriver:
«Et argument som går igjen hos de som vil sensurere er «unyansert framstilling». Pappa er sjørøvar ble beskyldt for å gi et ensidig og ukorrekt bilde av Israel-Palestina-konflikten, der israelske soldater nekter palestinerne vann, mens de selv drikker seg fulle på bestikkelser. Det er ingen tvil om hvem forfatteren sympatiserer med i konflikten, men samtidig: Hovedpersonen i boka, Tuva, bekymrer seg for (de israelske) barna når hun og faren tapper svømmebassenget deres for vann. Det viser at Tuva ikke ser israelerne som fienden – hun ser først og fremst barn – hun vil at alle skal ha det bra og være sammen.

 Laksene som rømmer fra oppdrettsanleggene spiser eggene til villaksen og er fulle av lakselus, som kan være dødelig for laksen når det blir for mange. Næringa selv hevder at laksene har mye bedre plass i notene enn det som framkommer i boka, og at de nesten er kvitt lusene.»

Hvordan bør så lesere og litteraturformidlere forholde seg til bøker med slike budskap? Artikkelforfatteren meiner meningssterke bøker stiller krav til formidleren:

» Meningssterke bøker krever mye av formidleren, i beste fall har barnet tilgang på voksne som forklarer og diskuterer innholdet. På den måten kan lesningen være en berikelse og bidra til økt samfunnsbevissthet. I verste fall sitter barnet igjen med vanskelige følelser som skam eller fortvilelse, uten å være klar over at det finnes andre syn på saken. Kulturrådet, og i tilfellet Salomon, Den kulturelle skolesekken, bør derfor tenke grundig igjennom om det er nok å vurdere den litterære kvaliteten i barnebøker med kontroversielt budskap, og på ny stille seg spørsmålet: Hva bør komme først – kunstnerisk frihet, eller barneleseren?»