En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?
Jeg holder fortsatt på med den psykologiske thrilleren Du tilhører meg av Penny Hancock, og den er ganske så creepy. Delene om Sonia fortelles i førsteperson, og hele veien får vi høre hvordan hun rasjonaliserer det å sperre en 15 år gammel gutt inne mot hans vilje… Usj.
Dette sier forlaget om boka:
Utad er Sonia avbalansert og veltilpasset. Hun er stemmelærer og arbeider i det lille huset sitt ved Themsen i utkanten av London, er gift med en lege og har en voksen datter. Men innvendigtruer kaoset med å ta overhånd. Da den unge Jez ringer på døren for å låne en uvanlig LP-plate, brister det for Sonia. Han minner henne om Seb … Minnene veller fram, og Sonia blir revet med tilbake til tenårene, da hun gjorde alt for å få Seb til å legge merke til henne. Elvebredden var deres faste tilholdssted, og for Sonia hører Seb og Themsen for alltid sammen. Det var der de var lykkelige, og det var der det uhyggelige skjedde. Møtet med Jez får Sonia til å miste sitt skjøre grep om virkeligheten. I hennes verden blir Jez og Seb samme person, og hun vet at bare hun kan redde Jez. Mens familien leter desperat etter ham, sitter Jez fanget hos Sonia. Vrangforestillingene hennes blir stadig farligere. Jez tilhører henne, og hun har ikke tenkt å gi slipp på ham. Du tilhører meg er en britisk bestselger av klassisk merke. Det er psykologisk spenning av beste slag og leder tankene til Patricia Highsmiths og Ruth Rendells krimromaner, Daphne Du Mauriers Rebecca og John Fowles’ Samleren.
Smakebiten får dere fra 161:
Jeg reiser meg og ser ned på ham. Seb skremte meg ofte og truet med å forlate meg. Og han kunne bli voldsom. Men han ville aldri ha angrepet meg slik Jez gjorde nå. Jeg svelger.
“Jez, tro meg, jeg vil helst slippe å binde deg fast. Jeg vil mye heller se deg bevege deg rundt og høre deg spille. Men det du gjorde nå, var vondt.”
Jeg tier et øyeblikk, og når jeg skjønner at han ikke kommer til å svare, snakker jeg til tausheten.
“Alt jeg gjør er til ditt eget beste,” sier jeg. Jeg tar skjerfet ut av sprekken under vinduet og motvillig binder jeg det over munnen hans.
“Til ditt eget beste.”
