I dag synes jeg det er kjempehyggelig å ønske Carina Westberg og Tore Aurstad velkommen til bloggen min:

Foto: Kagge forlag

Carina Westberg er født i Oslo, men vokste opp på Kjeller i Skedsmo. I dag bor hun i Oslo sammen med Tore Aurstad. Hun har studert idéhistorie, religionshistorie, psykologi og litt språk. Litteratur og skriving har alltid vært en stor interesse, hun var bestandig likt å skrive og alltid vært glad i bøker. Hun er også glad i mat, musikk og England. Tore Austad er oppvokst i Aurskog på Romerike. Han har studert statsvitenskap, historie og kunsthistorie, og har i likhet med Carina alltid vært glad i skriving og litteratur. Krim – og spenningslitteratur er en av favorittsjangerne. Musikk er en veldig stor interesse, og han spiller i et rockeband.

Carina og Tore har mange bøker på cv’ en. De arbeider begge som oversettere, og har oversatt navn som John Boyne, Linwood Barclay og R.J. Ellory til norsk. Carina har dessuten mottat Bastian-prisen for beste oversettelse i 2011. Tore debuterte som forfatter med romanen Trolltungen i 1998. Carina bokdebuterte i 2004 med Trettenkloa, en serie hun har skrevet sammen med Tore. Samboerparet har skrevet til sammen ni bøker for barn og ungdom i felleskap. Tore har dessuten skrevet syv bøker på egen hånd. Denne våren krimdebuterer paret med den historiske kriminalromanen Blodpenger:

Handlingen i Blodpenger er lagt til Kristiania i 1899, og vi blir vi kjent med politifullmektig Theodor Wulfsberg. En anerkjent arkeologiprofessor blir funnet drept i et losjihus på Vaterland, og Wulfsberg og hans kollegaer må nøste i saken. Etterforskningen bringer dem i kontakt med flere av byens mørkere miljøer, alt dette mot et bakteppe av finanskrise og lovløse tilstander.

Her kan du blant annet lese om hvorfor forfatterparet ville legge sin krim nettopp til Kristiania anno 1899, og hvor deres interesse for grøss og gru kommer fra:

Dere er aktuelle med den historiske kriminalromanen Blodpenger. Hvordan fikk dere ideen til denne romanen, og hvor lenge har dere arbeidet med den?

Vi er veldig glad i Oslo, i tillegg setter vi stor pris på historisk krim. Derfor ville vi kombinere de to tingene og skrive et litt annerledes mordmysterium. Det er vel nesten fem år siden vi begynte å skrive romanen. Forarbeidet tok vi fatt på noen måneder tidligere, selv om vi også gjorde mengder av undersøkelser underveis.

Handlingen i boken er lagt til Kristiania i 1899. Er det en spesiell grunn til at dere valgte nettopp denne byen og dette årstallet?

Westberg: Som nevnt et vi svært begeistret for byen vi bor i. Den er langt fra perfekt, men det er nettopp det som gjør den spennende.

I 1899 var det et realt eiendomskrakk i Kristiania. Etter en periode med enorm vekst under 1890-årene, der nye og gamle eiendommer ble solgt til stadig høyere priser, og spekulantene lånte penger av useriøse utlånere nærmest uten sikkerhet, sprakk boligboblen. Mange nye banker gikk konkurs, og boligbyggingen bråstanset. Spekulantene gikk fra å sitte på restaurant og meske seg med champagne og hummer til å miste hjemmet sitt og gå på fattigkassa. Det var mange som ikke ga seg uten kamp. Med andre ord er det en veldig takknemlig og spennende tid å skrive om. Folk var villige til å gjøre hva som helst for å redde sitt eget skinn.

Aurstad: Dessuten er det liksom noe «farlig» over Tigerstaden på denne tiden som gir en veldig god atmosfære. Hestedrosjer, tåke, skumle bakgater på Vaterland – det er godt stoff til en stemningsfull krim.

Har dere brukt mye tid på research i arbeidet med boken, og var det noe spesielt dere fant som overrasket dere?

Vi har gjort veldig mye research, alt fra å lese vanlige historiebøker til gamle aviser fra 1899 og kriminallitteratur fra den tiden med navn som Pantelaanerens Frak og Karl Monks oplevelser av Fredrik Viller (egentlig stortingsmannen Christian Sparre). Vi har også fordypet oss i politihistorie, i biografier og i utlegninger om gamle mynter. Vi har lært oss en del om hvordan forskjellige gifttyper virker på legemet, og lest om denne jappetiden på 1890-tallet i bøker skrevet med gotisk skrift bare noen få år etter krakket.

Det overrasket oss at Kristiania politi var såpass primitivt som kildene forteller. Utdannelsen for å komme inn i politiet var åtte dagers pugging av reglementet. Fingeravtrykk ble brukt av Botsfengselet, men ikke av politiet ennå. Det fantes ingen måter å bestemme blodtyper på, og politivold var temmelig utbredt.

Dere arbeider begge som oversettere, og har oversatt flere krim og spenningsbøker av store forfattere. Hva er det viktigste oversetteryrket har lært dere som dere kan ta med dere inn i virket som krimforfattere?

Westberg: Tja, jeg er vel av typen som lett oppdager småfeil og ulogiskheter i bøker jeg oversetter, og man kan kanskje si at jeg også ser på vår egen tekst med et temmelig kritisk blikk. Riktignok blir man blind for egne feil etter hvert, men da er det jo fint å være to.

Selvfølgelig er det også inspirerende når en bok jeg oversetter er god, og man husker kanskje skriveteknikker og fine formuleringer bedre når man har dykket så dypt ned i en tekst som man gjør under oversettingen.

Aurstad: Ja, som oversetter er man mer opptatt av språket på setningsnivå. På en måte blir det å oversette litt som å løse et kryssord – mens det å skrive, er mer som å lage kryssordet.

Ved siden av å virke som oversettere, har dere også skrevet mange bøker for barn- og ungdom sammen. Hva er nøkkelen for å ha et så produktivt lagarbeid med en man i tillegg bor sammen med?

Westberg: Etter hvert har vi lært at vi er temmelig ulike, og at vi bør utnytte nettopp det for å kunne jobbe godt sammen. Jeg sitter gjerne med stengt dør og konsentrerer meg i timevis uten forstyrrelser, mens Tore gjør litt av det ene og litt av det andre og gjerne vil diskutere underveis. Da gjelder det å prøve å finne en mellomting som fungerer for begge. Dessuten deler vi på arbeidet etter interesse, etter hvem som har tid når, eller etter hvem som er flinkest til hva. Hvis vi er uenige, krangler vi så busta fyker og finner på noe som er bedre enn det noen av oss fant på fra før av.

Aurstad: Jeg har skrevet en del bøker solo også, og jeg har merket meg at det er mye lettere å pønske ut en litt innviklet krimintrige hvis man er to.

Mange av titlene dere har utgitt for ungdom er preget av grøss og gru, og så har vi altså nye Blodpenger. Hvor kommer denne interessen for det skumle og grøssende fra?

Westberg: Jeg har lest skumle tegneserier og likt spennende fortellinger og eventyr så lenge jeg kan huske. Storebroren min fortalte dessuten vandrerhistorier og snakket om fæle ting han påsto at han hadde sett på nyhetene. Noe jeg syntes både var skummelt og fascinerende. Før jeg kunne lese og skrive, stakk jeg gjerne bort til naboen vår og fortalte blodige historier jeg hadde diktet opp selv.

Hvilke forfattere regner dere som deres inspirasjoner, og har dere noen lesetips til lesere som ønsker å lese lignende krim som deres?

Westberg: Når det gjelder historisk krim, er jeg veldig glad i Boris Akunin. Riktignok kan de russiske navnene være vanskelige å holde styr på, men bøkene er bra. Ellers kan jo Sherlock Holmes-bøkene til Conan Doyle anbefales.

Aurstad: Jeg sluker krim, fra herregårdskrim til hardkokt. Av historisk krim synes jeg den Philip Kerrs Berlin Noir-trilogi er helt fantastisk. Det finnes ikke stort i sjangeren av norske forfattere, men Helge Kåre Fauskangers Skrinet, fra samme epoke som vår, likte jeg godt. Horowitz’ nyskrevne Sherlock Holmes-historie var heller ikke dum.

Kan vi vente oss flere krimbøker fra deres hånd?

Ja! Vi holder allerede på med en ny roman om Wulfsberg og Nystuen fra Kristiania, denne gangen fra 1900. Det er så mye stoff å ta av at vi nok aldri kommer til å gå tom.

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp deres krim denne påsken?

Westberg: Det er en moderne krim med et historisk bakteppe. Med andre ord får du det du venter å få når du leser en vanlig krim, men det følger med noe på kjøpet. Kanskje finner du ut noe du ikke visste fra før av om Oslo eller om Norge på den tiden. En leser sa at å lese boka var som å vandre gjennom Christian Kroghs bilder, samtidig som hun mente at det var en spennende kriminalroman. Det er nettopp det vi har prøvd å få til.

Aurstad: Ja, forhåpentlig får du et mordmysterium, en spennende thriller og en reise til en annen tid og et annet miljø, selv om handlingen foregår i en by du kjenner godt.

Tusen takk for at dere ville stille opp til dette intervjuet, Carina Westberg og Tore Aurstad. 

Blodpenger har allerede fått en god mottakelse hos norske anmeldere. Hvis du vil vite mer om forfatterparet og utgivelsen, kan du lese intervju på bloggen til Jon Ewo her, samt intervju i Romerikes blad her. Forfatterparet har også en egen Facebookside for utgivelsen her, og de skal være til stede under årets Krimfestival i Oslo.